Blogginnlegg av Alexandra Ioannidou

Hva slags innvirkning vil automatiseringsteknologi ha på arbeidsstyrken og kompetansen som trengs i arbeidsmarkedet? Og vil endringen i etterspørselen etter kompetanse være en årsak til økende ulikhet i velstående demokratiske samfunn?

Dette er to av vår tids mest presserende spørsmål. En tidlig studie fra 2013 av Frey and Osborne Oxford fant at 47% av alle arbeidere i USA var i jobber som står overfor en høy risiko for automatisering (definert som sannsynligvis utført av datamaskiner og algoritmer med en sannsynlighet på over 70 % innen de neste 10 til 20 årene). Siden den gang har "en bølge av automatiseringsangst rammet Vesten", som Economist skrev 24 april 2018.

Fremtiden for arbeidsplassautomatisering, så vel som utdanningssystemenes respons på å håndtere slike utfordringer, er sentrale politiske spørsmål. Anslag på antall jobber som står i fare for å bli automatisert bort ettersom automatiseringsteknologien utvikler seg, varierer mye avhengig av metoden som brukes. Den yrkesbaserte tilnærmingen brukt av Frey og Osborn viser flere jobber med høy risiko for utskifting enn den oppgavebaserte tilnærmingen brukt av Arntz, Gregory, & Zierahn (2019), da sistnevnte antar at mange tilsynelatende automatiserbare yrker ofte inneholder en betydelig andel oppgaver som er vanskelige å automatisere.

Til tross for betydelig variasjon i funnene når det gjelder beregnet risiko for automatisering av arbeidsplasser, konkluderer alle studier med at lavt kvalifiserte arbeidere og eldre ansatte er de som mest sannsynlig vil oppleve å bli negativt påvirket av teknologiske endringer.

Bekymringen for at teknologiske endringer vil forårsake massearbeidsledighet er ikke en nyhet. Faktisk ble arbeidsbesparende teknologier introdusert mye tidligere enn den første industrielle revolusjonen. Tilsynelatende har de siste to århundrene med automatisering og teknologiske fremskritt ikke gjort menneskelig arbeidskraft overflødig, på lang sikt førte innføringen og spredningen av disse teknologiene til en enestående produktivitetsvekst og økt sysselsetting.

Imidlertid vil kunstig intelligens, robotikk og avansert automatisering sannsynligvis akselerere transformasjonen av arbeid, og de vil ha store implikasjoner på tilbud og etterspørsel etter kompetanse. I første omgang vil det ramme hovedsakelig eldre og ufaglærte arbeidere, hvis jobber vil bli truet av automatisering og den sosioøkologiske transformasjonen mot en grønnere økonomi. Likevel vil også unge voksne bli konfrontert med store omveltninger i fremtiden. Krakket i 2008 og utfoldelsen av the Great Recession avslørte utfordringer i overgang fra skole til arbeid og manglende samsvar mellom kompetanse og kompetansebehov i arbeidsmarkedet, og førte til høye arbeidsledighetstall, spesielt i Sør-Europa og blant ungdom. Og som om det ikke var nok, har rundt 45 millioner jobber i EU-27-arbeidsmarkedet, særlig i middels til lavere kvalifiserte i tjenestesektoren, har blitt funnet å være betydelig utsatt for risiko på grunn av COVID-19 restriksjoner. 

Det følger at mange ansatte vil trenge å tilegne seg ny kompetanse for å beholde jobben eller flytte over til en annen sektor i de kommende årene.

Investering i kompetanse er en relevant dimensjon for offentlig politikk for å håndtere de mellom- til langsiktige konsekvensene av the Great Recession og pandemien, i tillegg til å lette tilpasningen til de skiftende kravene i økonomien.

Flere europeiske land har utviklet nasjonale kompetansestrategier som støtter overgangen til en digital og grønn økonomi gjennom investering i ferdigheter (Tyskland) eller ved å bruke det EU-finansierte Recovery and Resilience Facility for omskolering og kvalifisering gjennom en National Plan for New Skills (Italia). I den tyske National Skills Strategy blir etter- og videreutdanning sett på som nøkkelen til å bevare og utvide jobbmuligheter i sektorer truet av digitalisering, automatisering og økonomisk modernisering. Denne koalisjonsavtalen inkluderer spesifikk referanse til omskolering i midten av karrieren og innføring av "life chances"-sparekontoer for å fremme deltakelse i opplæring for lavt utdannede. Økonomiske insentiver vil bli gjort tilgjengelig for arbeidsledige voksne for at de skal omskolere seg eller øke sin kompetanse. Videre lover koalisjonsavtalen støtte til migranter og kvinner som vil ta fagopplæring, og til bedrifter som står i utfordrende strukturelle endringer.

På europeisk nivå kan vi finne en rekke initiativer som støtter kompetanseheving for voksne, og livslang læring. Fra den fornyede European Agenda for Adult Learning og European Skills Agenda til European Pillar of Social Rights, som alle støtter mennesker i sin reise gjennom læring og tilegnelse av nye ferdigheter. De understreker også betydningen av inkluderende utdanning, av kvalitet i utdanning, og av opplæring og livslang læring for aktiv deltakelse i samfunnet, samt vellykkede overganger i arbeidsmarkedet.

Et åpenbart problem som kan sette denne politiske satsingen i fare for å ikke lykkes, er ulik tilgang til opplæring og utdanning for voksne. Forskning har fastslått at ulikheter i tidlig utdanning vedvarer gjennom hele livet. De allerede mer utdannede og de med relativt sikker yrkesposisjon øker kumulativt fordelene sine gjennom ytterligere investeringer i utdanning i løpet av livet. Arbeidere hvis jobber har høy risiko for automatisering ble funnet å være konsekvent mindre tilbøyelige til å delta i opplæring than their peers in less exposed jobs and face several barriers to training participation; this pattern is quite robust irrespective of thekonsekvent mindre tilbøyelige til å delta i opplæring enn sine jevnaldrende i mindre utsatte jobber, og møter flere barrierer for deltakelse; dette mønsteret er ganske robust uavhengig av landets velferdsregime.

Funn bekrefter også at bedrifter oppmuntrer de ansatte, som allerede har høyere kompetanse, til å videreutvikle sin kompetanse. Interessant nok rapporterte Financial Times i 2019 at regjeringen i Storbritannia hadde innført en «lærlingeavgift» for å tvinge arbeidsgivere til å bruke mer på opplæring. Som svar sendte overraskende mange bedrifter sine ledere til handelshøyskoler for å rapportere kjøpte "lærlingeplasser". Så uten politisk inngripen har arbeidsgivere og arbeidstakere en tendens til å engasjere seg i atferdsmønstre som har en tendens til å forsterke ulikhetene: private investeringer i ferdigheter favoriserer de allerede høyt kvalifiserte uforholdsmessig.

Uten et sterkt politisk engasjement og betydelige offentlige investeringer er det minst sannsynlig at de som har størst behov for opplæring får noen; ulikheter vil opprettholdes. Aktive arbeidsmarkedstiltak, offentlige satsninger på åpne og fleksible utdannings- og opplæringssystemer, systemer for godkjenning av kompetanse og programmer rettet mot de mest sårbare gruppene kan spille en rolle i å dempe strukturelle begrensninger og fremme vid deltakelse i opplæring og utdanning for voksne.

Denne politikken adresserer ulikhet fra to retninger: For det første gir de tilgang til læringsmuligheter for et økende antall mennesker og dermed muligheten til å dra nytte av den monetære og ikke-monetære avkastningen av opplæring og utdanning for voksne. For det andre fører de til en økning i det generelle ferdighetsnivået i befolkningen, som, slik som David Author fra MIT understreker (2014), kan moderere effekten av økende lønnsfordeler for faglærte (skill premium) og føre til reduksjon av inntektsulikheter. 

illustrasjonsfoto av Ümit Yıldırım på Unsplash