Skrevet av Linda Berg

Jeg hadde gleden av å delta på en konferanse i Brussel den 25. oktober, i det vakre Hôtel Metropole i hjertet av Brussel, i aller beste Poirot-stil. Det var første gang EPALE og de nasjonale koordinatorene for EUs Agenda for voksnes læring for respektive Frankrike, Luxemburg og det fransktalende Belgia arrangerte en felles konferanse.

Konferansens tittel og problemstilling var: Hvilken rolle kan voksenopplæringen spille for å hindre utenforskap? Konferansen startet med et (altfor) kort foredrag av Eric Mangez. Hans konklusjon – og svar på spørsmålet i tittelen – var at dagens voksenopplæring må fokusere på inkludering av sårbare personer i deres møte med framtidas usikkerhet.

Deretter fikk vi høre om god praksis i de tre landene, i form av både foredrag og parallellsesjoner, som på fransk har det elegante navnet des atéliers. Jeg fikk bekreftet det jeg hadde hatt en anelse om tidligere, nemlig at systemene for voksnes læring er veldig ulike i de tre landene. Men deltakerne fra de tre landene var enige om noen felles prinsipper: Det er viktig at voksenopplæringen vektlegger autonomi og kreativitet, og at de voksne deltakerne får tro på seg selv og lærer å lære. Voksenopplæringen kan redusere sosiale skillelinjer og fremme inkludering ved at deltakerne lære å tenke på nye måter, ikke minst om seg selv og egne muligheter, og dermed rekonstruerer sin identitet. Men dette innebærer også at deltakerne ikke har motvilje mot å delta på voksenopplæring, og at de har en vilje til å utvikle seg. Sårbare grupper kan for eksempel være innvandrere, kvinner og personer med fysiske og psykiske handikap.

Det norske kunnskapsdepartementet publiserte i 2016 en stortingsmelding om utenforskap, med fokus på blant annet grunnleggende ferdigheter inkludert digital kompetanse, kvalifisering av innvandrere og samarbeid mellom partene i arbeidslivet om en nasjonal kompetansepolitisk strategi. Jeg kjente igjen mye av dette i det som ble nevnt i løpet av dagen i Brussel, som lese- og skriveferdigheter og digital kompetanse, samarbeid mellom de ulike aktørene i voksenopplæringen og å sørge for at voksne får den kompetansen som arbeidsmarkedet etterspør. Jeg hørte også andre ord som er velkjente fra min egen arbeidshverdag i Kompetanse Norge, som problemløsning, kompetanse snarere enn kunnskap, læring snarere enn undervisning, blended learning og just-in-time-learning.

Det jeg syntes var mest interessant, og som jeg tar med meg videre i mitt arbeid med kompetansepolitikk i Norge, er Mangez’ sosiologiske tilnærming til utdanningssystemer: Den utviklingen vi har sett i de siste ti–tjue årene i utdanningssystemene, ikke bare i det fransktalende Europa, men i hele verden, har å gjøre med en ny opplevelse av tid. Fra et sosiologisk synspunkt er ikke tid noe fast, men en sosial konstruksjon. Opplevelsen av nåtiden er innsnevret i forhold til tidligere. Tidligere opplevde man at tiden gikk saktere enn hva vi opplever i dag. Den nye tidsopplevelsen snur opp–ned på alt, også utdanningssystemene. Ingen vet hvordan framtida vil bli, og vi lever i dag i et stort paradoks: Aldri har vi hatt så mye kunnskap om så mye, og samtidig har vi aldri vært mer usikre på hva som vil komme. Vi utdanner de unge til yrker som ennå ikke eksisterer. Mens utdanningssystemenes ramme tidligere var nasjonalstatene, og framtid representerte framskritt, er rammen for vår tids utdanning global, og framtida representerer uvisshet.

Nettopp fordi utdanning i vår tid er global snarere enn begrenset til de enkelte nasjonalstatene, er det relevant å delta på utdanningskonferanser i andre land. Så det kan anbefales! Det er alltid nyttig å kaste et blikk på seg selv i lys av andre. Og mitt svar på spørsmålet i overskriften er ja, også i Norge satser vi på å gjøre de sårbare gruppene av voksenbefolkningen rustet mot framtidige, potensielle utfordringer.

Et svært elegant rom for en parallellsesjon!