Voksenopplæring - et verktøy mot fattigdom?
Et av EPALEs tematiske fokusområder i 2024 er voksnes læring som en vei ut av fattigdom og ulikhet. Noen artikler om dette temaet er publisert på EPALE-plattformen. Utdanning, inkludert voksenopplæring, sees ofte som en nøkkel til å åpne muligheten for å komme ut i jobb, oppnå en anstendig inntekt og dermed redusere faren for å leve i fattigdom. I Norge er rundt 10 prosent av befolkningen definert som fattige, det vil si at de er i en situasjon med vedvarende lavinntekt. De fleste er personer som står utenfor arbeidslivet.
Mange av de som står utenfor arbeidslivet, og er fattige, tilhører grupper der mer utdanning ikke vil gjøre noe forskjell for deres situasjon. Det gjelder f.eks. aleneboende minstepensjonister, der 70 prosent har inntekt under fattigdomsgrensen. Alderen tatt i betraktning er det vanskelig å tenke seg at (mer) utdanning for å komme tilbake til arbeidslivet er veien å gå for å få førtids- og alderspensjonister ut av fattigdommen. Her må det nok andre virkemidler til. Å øke minstepensjonen til over fattigdomsgrensen virker nærliggende.
Av de som mottar uføretrygd er 14 prosent fattige, i følge SSB, mens SIFO melder at ca 30 prosent av de uføre har reelle økonomiske problemer. Uføretrygdede har varig nedsatt arbeidsevne og det er derfor et mindretall i denne gruppa som kan ta (mer) utdanning og komme inn i eller tilbake til arbeidslivet. Det store flertallet av de fattige i denne gruppa kunne heller løftes ut av fattigdommen ved at satsene for uføretrygd heves. Det er en mindre gruppe uføre som har helse og kapasitet til å ta (mer) utdanning og utføre noe inntektsgivende arbeid. Dette betinger imidlertid en vesentlig økt grad av fleksibilitet og tilpasningsevne hos utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere.
I jobb, men likevel fattig
SSB ga i 2020 ut en interessant og kanskje oversett rapport om lavinntekt blant yrkestilknyttede i Norge. Dette er personer som lever under fattigdomsgrensen til tross for at de er i arbeid. Aleneforsørgere, personer med mange barn, personer med lav utdanning og noen grupper innvandrere er særlig utsatt for lavinntekt til tross for at de er i arbeid. De fleste lever hovedsakelig av sin inntekt, og ikke primært av offentlige overføringer.
EUs definisjon på fattigdom er at man tilhører en husholdning der man har en inntekt (inkludert kapitalinntekter og sosiale overføringer) som er under 60 prosent av median inntekt i befolkningen. Denne inntekten er vektet for antall personer i husholdningen, og formuesforhold er holdt utenfor. I Norge (i 2018) tilhører gjennomsnittlig 14,2 prosent av hovedinntektstakere en lavinntektshusholdning. Tallet varierer stort med hva slags husholdning man tilhører:
- Par uten barn/med voksne barn: 3,3 % tilhører en lavinntektshusholdning
- Par med barn: 7,8 %
- Flerfamiliehusholdninger: 10,1 %
- Aleneboende med og uten voksne barn: 23,7 %
- Enslige forsørgere: 26,8 % tilhører en lavinntektshusholdning
SSBs rapport drøfter ulike definisjoner og kategoriseringer av hva som menes med arbeidende fattige. Jo flere kriterier man setter (f.eks. krav om heltidsarbeid og inntektsnivå over to eller tre G), jo færre arbeidende fattige blir det i Norge.
Over 100 000 barn i Norge lever i fattige familier.
Personnivå eller systemnivå?
Utdanningsnivå spiller en rolle for arbeidende lavinntektsgrupper. Sju prosent av hovedinntektstakere i lavinntektshusholdninger har høyere utdanning, ti prosent har utdanning på videregående skoles nivå, mens 30 prosent har grunnskoleutdanning. Å løfte personer med grunnskoleutdanning inn i gruppa med videregående opplæring er derfor en måte å minske antall fattige i Norge.
En stor begrensning ved å bruke utdanning som et instrument for å senke fattigdommen i et samfunn er at den er knyttet til personnivået. En person med grunnskoleutdanning som jobber som ufaglært i serveringsbransjen kan ta fagbrev som flymekaniker, slutte i sin nåværende jobb og begynne i en jobb som er dobbelt så godt betalt. Men en ny person vil overta hennes jobb i den dårlig betalte serveringsbransjen.
Noen sektorer har flere arbeidende fattige enn andre. Det gjelder helse- og sosialtjenester, varehandel, overnatting- og serveringsbransjen, og forretningsmessig tjenesteyting som vikarbyråer og rengjøring. Disse sektorene har gjennomgående lavere lønninger og mer deltid enn andre sektorer. Et høyere utdanningsnivå hos de ansatte vil ikke heve lønnsnivået i disse bransjene i vesentlig grad, tvert imot kan det hende at arbeidstakerne forlater jobbene og overlater dem til andre som går inn i de samme dårlige betingelsene. Det synes derfor viktig at vi endrer fokus fra person til system – fra arbeidstakernes utdanningsnivå til disse sektorenes arbeidsvilkår.
Hvordan kan voksenopplæringa bidra til å løfte flere ut av gruppa arbeidende fattige?
I de senere år har voksenopplæringa fått en stor rolle å spille når det gjelder utvikling av kompetanse og ferdigheter som er relevant for arbeidslivet. Det er imidlertid viktig at voksenopplæringa beholder sin rolle som et instrument for empowerment, selvrefleksjon, og samfunnsengasjement. Voksenopplæringa skal ikke ha som hovedmål å drive opplæring tilpasset arbeidslivets krav uten samtidig å sikre at deltakerne i opplæringa utvikler ferdigheter og kompetanse slik at de kan være med på å styre samfunnsutviklingen og arbeidsmarkedet.
Siden noen bransjer og sektorer kan virke som fattigdomsfeller for sine ansatte er det ikke en bærekraftig idé å utdanne arbeidstakerne slik at de kan komme seg vekk fra disse lavlønte jobbene. En systematisk tilnærming vil være å sikre et overordnet rammeverk med anstendig lønn og mindre ufrivillig deltid på tvers av disse sektorene. Vi må bryte med oppfatningen om at disse jobbene har sin berettigelse fordi de fungerer som en inngangsportal til arbeidslivet, der lav lønn og midlertidige arbeidsforhold derfor er akseptable størrelser. I realiteten fungerer de som et permanent B-arbeidsmarked.
Voksenopplæringa har en rolle å spille for å styrke den enkeltes kunnskaper om arbeidstakeres rettigheter, tariff og minstelønn i arbeidslivet. Dette er informasjon som er spesielt viktig å ha innenfor lavtlønnsbransjene, jfr. LOs sommerpatrulje og Arbeidstilsynet. Informasjon om rettigheter til offentlige tjenester og støtte og hvordan operere innenfor velferdssystemet kan også bidra til at flere fattige får det de har lovmessig rett på. Læreplanen i samfunnskunnskap for voksne innvandrere dekker flere av disse områdene. Organisasjoner for kronisk syke som Diabetesforbundet og Nasjonal kompetansetjeneste for MS er flinke til å gi tilpasset informasjon om rettigheter og regler, og kan virke som gode samarbeidspartnere for voksenopplæringa.
Sluttord
Søkelyset på utdanning og arbeid som en vei ut av fattigdom har som forutsetning at de fattige har kapasitet til å delta i utdanning og arbeidsliv, og at utdanningssystemet og arbeidsmarkedet er fleksible slik at alle får tilgang til skole og jobb. I tillegg må alle jobber være godt nok betalte slik at de sikrer et inntektsnivå over fattigdomsgrensen. På veien dit kan voksenopplæringa spille sin tradisjonelle rolle ved å sikre lik tilgang til kunnskap, innsikt og ferdigheter som fremmer personlig utvikling og samhandling med andre, og hjelpe den enkelte til et meningsfylt liv.
