chevron-down chevron-left chevron-right chevron-up home circle comment double-caret-left double-caret-right like like2 twitter epale-arrow-up text-bubble cloud stop caret-down caret-up caret-left caret-right file-text

EPALE

Elektroniczna platforma na rzecz uczenia się dorosłych w Europie

 
 

Blog

Studieforbundenes historiske betydning

11/11/2019
by Linda Berg
Språk: NB

Denne artikkelen av Sturla Bjerkaker er en historisk gjennomgang av bakgrunnen for studieforbundsordningen i Norge og samtidig et forsøk på å gi en begrunnelse for at ordningen er fornuftig, sett i perspektiv av både livslang læring, idealisme og folkelig kultur.

Før studieforbundene – opplysning, folkeopplysning og foreningsdannelser

Opplysningstiden var en samfunnskritisk åndsretning i Europa fra omkring 1690 til omkring 1800 som så på kunnskap som et ubetinget gode, uttrykte tro på menneskets evner og fremmet renessansens humanistiske idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Det lå dermed i kortene at ikke bare adel og elite skulle få vite, men allmuen skulle også opplyses. Det kunne ikke skje av seg selv. Allmueskolen var folkeskolens forgjenger og ga (noen) barn skolegang fra sent 1700-tall. Men hva med den livslange læringen? Og hva skulle man kunne, og hvorfor?

I opplysningstiden frigjorde pedagogikken seg mer og mer fra religionen, skriver filosofen Immanuel Kant rundt 1770,[1]og mennesket ble forstått som et vesen som ved egen kraft kunne forme seg selv og sin verden. Oppdragelse og undervisning rykket nå inn i samfunnets brennpunkt. Og oppdragelsen fødte dannelsen.

Opplysning og kunnskap ble sett i sammenheng med nasjonsbygging, vekst og demokrati. Prestene var sentrale folkeopplysere, de hadde vært på presteskole i København og hadde fått kunnskap ikke bare om tro og tvil, men om praktiske forhold som for eksempel at en knoll som hadde kommet sjøveien fra Sør-Amerika kunne formere seg og vokse ved at de satte den i god jord, og når de tok den opp så kunne de spise den. Potetprestene hadde presentert poteten. Sammen med de første pedagoger i første halvdel av 1800-tallet deltok prester i det folkeopplysende arbeidet som bl.a. resulterte i folkehøgskoler[2] og foreningsdannelser.

Foreningsdannelser med kunnskapsformidling i et perspektiv av livslang læring som formål begynte spredt tidlig på 1800-tallet. Som det første ble Selskabet for Norges Vel opprettet i 1809. Marcus Thrane var en ildsjel for arbeiderakademier allerede fra 1848. Selskapet for folkeopplysningens fremme ble etablert i 1851 av skolefolk som Hartvig Nissen og Ole Vig. I 1864 dannet en gruppe filantropiske studenter i Oslo Studentersamfundets Fri Undervisning – forløperen til Studieforbundet Folkeuniversitetet. Samme år ble Oslo Arbeidersamfunn stiftet, og landets første folkehøgskole ble etablert på Sagatun ved Hamar.

Fra rundt 1880 ble en rekke Folkeakademier etablert. Deretter ble politiske partier som Venstre og Arbeiderpartiet stiftet, og med arbeiderbevegelsen dukket studieringene og sosialistiske kveldsskoler opp. Arbeidernes Opplysningsforbund ble som det første ordentlige studieforbund etablert i 1931. Noregs Ungdomslag var en annen organisasjon som fra slutten av 1800-tallet «skulle drive folkeleg opplysning på fullnorsk grunn»[3]. De første samtalelaga i ungdomslaga ble organisert som studieringer. 

Det offentliges rolle og de første tilskuddsordninger

Foreningslivets skolerings- og opplysningsarbeid var lenge deres egen sak, fristilt fra offentlig engasjement. Voksenopplæringsforbundets forløper – Samnemnda for studiearbeid – ble stiftet i 1932 av foreninger knyttet til avholdsbevegelse, kvinnesak, norskdomsbevegelse og andre frivillige organisasjoner som fantes på den tiden. Formålet var todelt: Å skolere studieledere i organisasjonene og å arbeide for statstilskudd til studiearbeidet.[4] Det var nær kontakt med biblioteksektoren på denne tiden og bøker var det sentrale læremidlet i studiearbeidet. Staten bevilget første gang penger til studieringer – beregnet på bokkjøp – i 1935/36, med 5000 kroner. I begrunnelsen het det at «For statsbidraget må det bare kjøpes bøker som står oppført i bibliotekskontorets kataloger». …

Siden har det offentliges rolle variert i styrke og tilskuddsordningene og nivået på disse likeså. Det var i perioder tilskudd til lærerlønninger, ringledere, bokkjøp, studiekonsulenter, medarbeideropplæring og administrasjon mv. Fram til midten av 1970-tallet var disse ordningene ikke festet til egen lov, men regulert i rundskriv og forordninger.

Lov om voksenopplæring av 1976

Gjennom 1960-tallet ble 9-årig ungdomsskole gjennomført over hele landet. De som derved kom til å mangle 2-3 års grunnutdanning var de voksne, og i en stortingsproposisjon fra 1964[5] benyttes begrepet «voksenopplæring» for første gang i full bredde. I årene som fulgte ble det mye å gjøre for AOF og Folkeuniversitetet[6] som i tillegg til en mengde språkkurs og fritidskurs kunne gi skoleparallelle tilbud til voksne.

Med utvidet virksomhet og økt offentlig innsats så man behovet for en egen lov om voksenopplæring. Den kom i 1976, aktiv fra og med 1977, og hadde med sine forskrifter bestemmelser om organisasjonsformer (studieforbund og opplysningsorganisasjoner) tilskudd, gratis undervisningslokaler, alders- og timegrense for tilskudd mv. Loven hadde både politiske og pedagogiske undertoner, da det bl.a. ble lagt vekt på deltakerinnflytelse, frigjøring og demokrati.[7]. I formålet med loven het det for eksempel at loven skulle bidra til at voksne gjennom opplæring fikk «et mer meningsfylt liv». Loven ble oppfattet som ideologisk forankret i et radikalt kunnskapssyn.

Loven – som var ment å skulle regulere hele feltet voksenopplæring – ble først og fremst en lov for studieforbundenes virksomhet ved siden av tilbud som hadde paralleller i det offentlige utdanningssystemet. Slik kan man si at loven bidro til å forsterke inntrykket av voksenopplæring som et selvstendig og alternativt felt i kunnskaps- og kulturpolitikken. Et felt som skulle tilhøre frivillig sektor.

Med loven fulgte rimelig gode offentlige tilskuddsordninger, i første rekke fra staten, men også fra de fleste fylker og mange kommuner. Loven bestemte at staten skulle gi tilskudd i form av en såkalt «omlagløyving» som skulle dekke inntil 80 prosent av kostnadene ved et kurs, og de som satte i gang godkjente kurs, skulle være sikret tilskudd. Dette førte i løpet av 2 – 3 år til en betydelig økning i aktiviteten, og dermed også i tilskuddene. Departementet valgte derfor allerede høsten 1979 å sette tak på ordningen – og systemet med «omlagløyving» var fra og med 1980 dermed avviklet.

Utviklingen mellom lovene

Den første loven fikk dermed ikke lang virketid før innholdet og reglene ble endret. Fra 1980 har Stortinget bevilget et visst årlig beløp som ramme for fordeling til voksenopplæring gjennom studieforbund og opplysningsorganisasjoner. Lovens intensjon var å etablere bedre vilkår for voksnes læring. Derfor ble nye organisasjoner knyttet til, slik at rundt 1990 var det over 40 landsomfattende organisasjoner – kalt studieforbund eller opplysningsorganisasjoner – som var godkjente for tilskudd. På begynnelsen av 1990-tallet ønsket departementet en endring. Det ble gjennomført en reform i perioden 1992 – 1997 som bl.a. førte til en lovendring som bestemte at bare studieforbund med flere medlemsorganisasjoner kunne få tilskudd etter loven. Det førte til avviklinger, fusjoner og nyetableringer – og fra 1997 var rundt 20 studieforbund godkjent. Med dette var studieforbundsordningen – slik vi kjenner den i dag - etablert.

De årlige tilskuddene til studieforbundsordningen fastsettes av Stortinget i forbindelse med de høstlige budsjettbehandlinger. Tilskuddenes størrelse er prisgitt de til enhver tid sittende regjeringer og stortingsflertall, og har derfor variert fra år til år. Tilskuddsrammen var på sitt høyeste i 2001, med ca. 215 millioner kroner, deretter gikk det nedover i mange år, og først i dag er man tilbake til samme nivå, i absolutte kroner, men relativt sett har det altså vært nedgang.

Utover 2000-tallet endret politikere og forvaltning sine holdninger til lovgivning og det ble mer vanlig med knappe (tilskudds)lover uten ideologisk filosofisk innhold, men med forvaltningsmessige bestemmelser. Etter åtte år med borgerlig styre fikk Norge en rød-grønn flertallsregjering med en kunnskapsminister som tok opp den hansken Voksenopplæringsforbundet hadde kastet om at den gamle loven om voksenopplæring var overmoden for revisjon. Vofo ønsket en ny lov, og fikk gehør for det. Den skulle komme i 2009. Mer om det senere.

Kompetansereformen

LO hadde ideen om det som kom til å hete Kompetansereformen midt på 1990-tallet, og Øystein Djupedal, da stortingsrepresentant for SV, lanserte og fikk flertall i Stortinget for å sette i gang reformens forløper, «Buerutredningen»[8]. Kompetansereformen ble først og fremst en arbeidslivsreform. I løpet av reformperioden 1997 – 2002 fikk man gjennomslag for bl.a. rett til permisjon fra arbeid for å ta etterutdanning, (men uten lønnstilskudd), rett til realkompetansevurdering og realkompetanse som grunnlag bl.a. for avkortning i videregående opplæring og for inntak til høyere utdanning. Videre fikk man endringer i Opplæringsloven som ga voksne (under visse forutsetninger) rett til gratis grunnskole og videregående skole.

Hva så med studieforbundene i reformen? Opplæringsloven fikk bestemmelser om at kommuner og fylkeskommuner kunne samarbeide med studieforbund om oppdrag for grunn- og videregående opplæring for voksne. For øvrig foreskrev Kompetansereformen at studieforbundene skulle «drive folkeopplysning i et samtidsperspektiv», men det kom ikke til noen definering av hva det skulle gå ut på, og de studieforbund som ikke var engasjert i arbeidslivskunnskap eller skoleparallelle tilbud havnet litt på sidelinjen, eller – skal vi heller si – sin egen linje. Studieforbundene fikk ikke den plassen i Kompetansereformen – og dermed heller ikke i feltet livslang læring - som de var forespeilet.

Tronutredningen

Kunnskapsminister Øystein Djupedal fanget som nevnt opp Vofos ønske om lovrevisjon og tok i 2006 initiativet til en offentlig utredning om studieforbundene som resulterte i NOU 2007:11 Studieforbund – læring for livet. Fylkesordfører Audun Tron i Oppland ble leder for utvalget, der studieforbundene og Vofo var representert, og arbeidet ble derfor internt kalt Tronutredningen. Tron tok opp «arven» fra helhetssynet i stortingsproposisjonen «Om voksenopplæring» fra 1964. Proposisjonen mente at både voksenopplæring i skoleverket – den formelle – og voksenopplæring ved siden av skoleverket, bl.a. i studieforbundene – den ikke-formelle - var likeverdig og like viktig.

Tronutredningen laget en modell som skulle belyse og beskrive studieforbundenes domene som liggende i grenselandet mellom kultur og utdanning, og å legge et hovedansvar for hele bredden av voksnes læring hos fylkeskommunene. På denne måten kunne fylkeskommunene både politisk og forvaltningsmessig få ansvar for både grunnopplæring og videregående opplæring for voksne (formell rettighetsbasert opplæring) og ikke-formell opplæring gjennom studieforbund. Offentlige tilskudd kunne kanaliseres gjennom fylkeskommunene – altså regionalt[9]. Utredningen foreslo også at det burde innføres en «kulturpott» fordelt av Kulturdepartementet i tillegg til det ordinære tilskuddet til voksenopplæring i studieforbund over Kunnskaps-departementets budsjett. I det lovarbeidet som fulgte ble disse forslagene ikke fulgt opp, men noen av tankene har jo dukket opp igjen i forbindelse med regionreformen som er på gang. Figuren under ble laget til Tronutredningen som en illustrasjon på hvordan man tenkte seg fylkeskommunenes og studieforbundenes engasjement i en helhetlig politikk for voksnes læring.

Denne modellen var sentral i Tronutredningens drøftinger av studieforbundenes plass i læringslandskapet. Merk spesielt det feltet hvor fylkeskommunens og studieforbundenes ansvar og oppgaver overlapper hverandre.

Lov om voksenopplæring av 2009

Tronutredningen anbefalte en revisjon av VO-loven fra 1976, og slik ble det. Loven som enstemmig passerte Stortinget i juni 2009 har klare trekk fra Tron, men også trekk fra den forrige loven. Det var på et tidspunkt ønske om å få en felles lov for studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner og folkehøgskoler, men folkehøgskolene var tilfredse med sin egen lov og ville fortsette med den. Den nye loven ble også i hovedsak en lov for studieforbund, men også nettskoler og enkelte private skoler – såkalte 6A-skoler – omfattes av loven. Navnet – lov om voksenopplæring – ble beholdt, til tross for at det er misvisende: Svært mange assosierer «voksenopplæring» med «kommunal voksenopplæring» og dermed grunnopplæring for voksne i det formelle skolesystemet[10]. Begrepsbruken på området er derfor fortsatt uryddig. Enten kunne loven hete det den i all hovedsak ble: «Lov om studieforbund», eller den kunne utvides til å omfatte hele feltet: «Lov om voksenes læring». Den nye loven ble for øvrig enklere enn den forrige, og nesten strippet for pedagogiske og ideologiske budskap eller føringer. Den er en forvaltnings- og tilskuddslov. Men ikke bare: Loven satte opp overordnede mål for studieforbundenes virksomhet som skulle være styrende for virksomheten. Disse målene handler bl.a. om at studieforbundene skal bidra til å vedlikeholde og utvikle demokratiet, arbeide for inkludering, ikke ekskludering og være en selvstendig arena for læring.[11] I dette kan vi si at studieforbundenes samfunnsoppdrag ligger. Det viste seg imidlertid vanskelig å måle studieforbundenes innsats ut fra slike mål, og en modifisering av ordningen med å rapportere på overordnede mål er til diskusjon når dette skrives.

Den nye loven har bare en forskrift, mot svært mange og lange forskrifter til den forrige. Det understreker at lov, forskrift og regelverk ble enklere. Flere bestemmelser i den forrige loven er beholdt, bl.a. bestemmelsen om vederlagsfri bruk av offentlige undervisningslokaler.

Begrepsbruk og begrepshistorie

På dette som på andre felt har man et sett av begreper, ord og forkortelser som utgjør feltets «stammespråk». Et begrepsapparat kan virke inkluderende eller ekskluderende, klargjørende eller tilslørende. Etter som begreper har et innhold som skal formidles, er de ikke nøytrale og det er ikke likegyldig hvilke man bruker til hva. Begrepsbruken i nordisk samarbeid innen voksnes læring er anskueliggjørende: I Norge benyttes «voksenopplæring» om all opplæring for voksne, både den formelle og ikke-formelle. I Sverige skiller man mellom «vuxenutbildning» og «folkbildning». Vuxenutbildning beskriver eksamensrettet opplæring for voksne i regi av det ordinære utdanningssystemet. Folkbildning beskriver den frie, frivillige og folkelige bildningen/dannelsen som skjer i regi av sivilsamfunnet, studieforbund, folkehøgskoler og bibliotek. Folkbildningen beskrives som verdibasert, den «skal stödja värksamhet som bidrar til att stärka och utveckla demokratin» og basere seg på «alla människors lika värde och jämstellshet mellan könen» etc. [12].

Studieforbundene står mye sterkere i Sverige enn i Norge. Kan det bl.a. skyldes at man over kjølen har sitt eget genuine begrep – folkbildning – og har hatt det i over hundre år, at begrepet er grunnfestet i det svenske samfunnet som beskrivelse på læring i sosiale fellesskap, læring i foreningslivet, læring for utvikling og medborgerskap, mens det norske fellesbegrepet voksenopplæring favner for vidt, oppfattes som verdinøytralt og ikke signaliserer noen retning?

I Danmark benyttes som i Sverige et ordpar: «Voksenundervisning» om den formelle opplæringen for voksne – der VUC’ene[13] er hovedaktører - og «folkeopplysning» om den frie og ikke-formelle – der opplysningsforbundene og folkehøyskolene er hovedaktører.

Hva begrunner studieforbundsordningen?

Studieforbundene i Norge er altså regulert av Lov om voksenopplæring[14], der det i lovens formål (§ 1) heter at «Formålet med denne loven er å fremme livslang læring ved å legge til rette for organiserte læringsaktiviteter ved siden av det formelle utdanningssystemet. Loven skal bidra til motivasjon og tilgang til kunnskap og kompetanse for alle, og slik fremme den enkeltes utvikling og møte behovene i samfunns- og arbeidslivet.». Det er i denne konteksten vi må se studieforbundene i dag. Men utgangspunktet var annerledes.

Ideologisk tilnærming

Studieforbundene er et resultat av to forhold. For det første at frivillig sektor tidlig så en historisk rolle i å bidra til at folk flest skulle få opplysning og kunnskap for å delta i demokratiet, bli aktive medborgere og gangs mennesker. Vi kan kalle det folkeopplysning. For det andre at det offentlige så nytten av å gi tilskudd til frivillig sektors opplæring, og hadde behov for en rasjonell og oversiktlig struktur til formålet.

Ytterligere kan legges til at studieforbundene – som frivillig sektors læringsarena – kom til å stå for et spesielt lærings- og menneskesyn som hvilte på folkeopplysningens grunn. Vi kan kalle det likeverd mellom alle og læringspotensialet i alle. Læring gjennom studieforbund er sjelden isolert fra formålet med læringen, et formål som kan være tett på organisasjonenes formål og aktiviteter. En solidaritetskampanje gjennom en ideell eller politisk organisasjon starter f.eks. gjerne med studier rundt innhold og formål med kampanjen. Det hele mennesket, ikke bare hjernen, er i bruk. I tradisjonen med studieforbundene ligger også at læring kan ha en egenverdi – læring for læringens egen skyld.

Pragmatisk tilnærming

Men det er glidende overganger mellom læringens eksistensielle og læringens instrumentelle funksjon. I folkehøgskolenes barndom i Danmark på midten av 1800-tallet, der bønder og landmenns sønner dominerte deltakerkullene, kunne det på en og samme dag være foredrag om Hegels filosofi og personlig utvikling og om sykdommer hos husdyr[15]. Vi finner tusenvis av eksempler på at kurs i studieforbund har nytteverdi for den enkeltes liv, jobb og karriere. Videre er koblingen til foreningslivet sterk og mye opplæring handler om å styrke organisasjonene som sådan. Foreningslivets opplæringsfokus bidrar også til å styrke, «holder liv i» og bevare kvaliteten i foreningene selv. Vi ser i koblingen mellom nytte for individ, gruppe og organisasjon og en nytte for hele samfunnet. Kunnskapsrike og sosiale medborgere er en styrke for ethvert samfunn. Så selv om studieforbundsordningen har tilhold i ideell sektor, har de og tar de et tydelig samfunnsoppdrag – dels definert av lovens overordnede mål, dels fordi deres interne og genuine mål drar i samme retning. Et sterkt sivilsamfunn gir et godt storsamfunn.

 

Pedagogisk politisk tilnærming

Er det også mulig å forklare og begrunne studieforbundsordningen pedagogisk og politisk? Den direkte og indirekte politiske rollen er beskrevet over, bl.a. i det at virksomheten tradisjonelt sett ikke er verdinøytral. Videre kan vi si at heller ikke pedagogikken er verdinøytral. Begrepet «frigjøringspedagogikk» assosierer til radikale katolske prester og pedagogen Paolo Freire i Sør-Amerika på 1950- og 60-tallet. Freire lanserte «de undertryktes pedagogikk» som en læringsform der analfabete landarbeidere og bønder lærte å skrive og lese ved å koble studiene til sine daglige gjøremål og arbeidsoppgaver[16]. Virkelighetsnære studier. Gjennom dette kom motivasjonen for hvorfor det var nødvendig å kunne lese. Satt på spissen har mye av studieforbundenes opplæring handlet om frigjøring – først frigjøring fra undertrykkelse, så frigjøring i et klasseperspektiv, senere individuell frigjøring og demokratisk frigjøring. Demokratiet må læres på nytt av hver ny generasjon. Kunnskap gjør fri.

Dessuten er studieforbundene både et supplement og et alternativ til andre læringsarenaer – og de er en selvstendig arena for en læring som velger sine metoder for at deltakerne skal lære på egne premisser. Og igjen: Pedagogikken preges også av at læringen kan være både et mål og et middel.

 

Utviklingstrekk i studieforbundenes virksomhet

Opplæring gjennom studieforbund og deres medlemsorganisasjoner har utviklet seg på flere måter og i flere retninger, i takt med endringer i samfunnets utdannings- og kulturlandskap. Fra åpne kurstilbud til «skreddersøm» er ett trekk. Fra språkkurs til kultur et annet. På 1970-tallet var f.eks. språkkurs særlig i engelsk et stort tema, mens det i dag er lite, bl.a. fordi de som er voksne i dag har lært engelsk i vanlig skole. På 1980-tallet var datakurs et stort tema. I dag er det mye mindre og har endret karakter, bl.a. fordi barn får datakunnskap inn med «morsmelken» og dagens IKT-utstyr i sterk grad er selvinstruerende. «Tastaturkursene» er borte.

I årene som fulgte etter loven av 1976 vokste porteføljen av åpne «katalogkurs» i alle slags emner over store deler av landet i regi av de største studieforbundene. I dag er slike tilbud begrenset til de store byene, mens tilsvarende tilbud er overtatt av organisasjoner som er tettere på temaene. Det finnes mindre kurs innen husflid og håndarbeid i Folkeuniversitetets regi i dag, mens flere slike tilbud er å få gjennom bl.a. husflidslagene[17].

En mer instrumentell tilnærming til læring – læringens «nytteverdi» - har også dreid mye virksomhet over fra katalogkurs til «skreddersøm», der kurstilbyderne går i samarbeid med bestemte organisasjoner og bedrifter for å lage kurs som deres brukere ber spesielt om. Oppdragsundervisning for NAV eller bedrifter er eksempler på dette.

Andre aktører i voksnes læring

Et annet trekk er at studieforbundene ikke er så enerådende på den ikke-formelle læringsarena som tidligere. Både kommunal voksenopplæring og Opus/karrieresentra i det offentliges regi, frivilligsentraler, biblioteker og diverse private tilbydere er i dag inne på markeder for voksnes læring der studieforbundene tidligere dominerte. Teigdelingen mellom aktørene er ikke så tydelig som tidligere. Kommunal voksenopplæring tilbyr enkelte steder ikke-formelle kurs, mens studieforbund andre steder tilbyr skoleparallelle kurs.

Oxfords Research og studieforbundene

På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og Kompetanse Norge (som da het Vox) gjennomførte Oxfords Research høsten 2013 er undersøkelse blant et utvalg studieforbund, tilsluttede medlemsorganisasjoner og deltakere[18]. Undersøkelsen ga en rekke interessante funn på et område som gjennom mange år var underforsket. Blant de konklusjoner Oxford trakk, er at studieforbundsordningen fungerer etter sine intensjoner, at det offentlige tilskuddet fungerer best når det flyter mest til lokale kurs, at deltakerne har stort læringsutbytte og at 92 prosent av de spurte sier at de vil anbefale kurset de har gått på til andre.

Med henvisning til Oxfordundersøkelsen, kan man langt på vei konkludere med at studieforbundsordningen fungerer bra og etter sine intensjoner. Tilbudene når langt ut, så å si alle kommuner i landet er representert i statistikken. Om lag en halv million deltakere nås årlig[19]. Ordningen er ubyråkratisk. Studieforbundene kan raskt utvikle nye tilbud når behovene melder seg. De tilsluttede medlemsorganisasjonene er i alt vesentlig tilfredse med sine studieforbund. Forankringen i frivillig og ideell sektor er tydelig hos mange forbund.

På den annen side: Studieforbundene er svært ulike og de offentlige tilskuddene beskjedne. Det er mye kontroll som skal utføres for beskjedne midler. Når mye likevel fungerer bra, er det bl.a. fordi miljøene har sterke innslag av frivillighet. Aktive medlemmer dedikert til sin organisasjons formål utfører mange timer ulønnet innsats for at kursvirksomheten skal holdes oppe i kvantitet og være av høy standard. Idealisme, engasjement og grader av frivillig innsats er noe man finner hos alle studieforbund.

 

Beskrivelse av studieforbundene og studieforbundsordningen

Den historiske delen av denne artikkelen sier en del om hvordan og hvorfor studieforbundene ble etablert. Dagens forbund speiler også at de er etablert på ulike tider, ut fra ulike forutsetninger og med ulik basis. Studieforbundsordningen ble – slik vi kjenner den i dag – komplett med lovrevisjonen på begynnelsen av 1990-tallet, som krevde at enkeltorganisasjoner måtte gå opp i forbund for å kvalifisere for offentlig tilskudd til sin kursaktivitet. På 1990-tallet fikk vi dermed en del både logiske og «påtvungne» fusjoner.  Studieforbundene kan samlet sett beskrives som et «rikt mangfold» eller et «logisk mangfold». For enkelte kan man ut fra studieforbundets navn kunne lese seg til deres profil og basis. Musikkens studieforbund har for eksempel sang- og musikkorganisasjoner som medlemmer og driver i hovedsak opplæring innenfor disse organisasjonenes fag- og interesseområder. Senterpartiets Studieforbunds medlemmer er organisasjoner med tilknytning til Senterpartiet og gjennomfører studieringer for politisk skolering. Andre forbund har en annerledes profil, der opplæringen i seg selv er fellesnevneren, slik det er for bl.a. Studieforbundet Folkeuniversitetet og Studieforbundet næring og samfunn.

Det alle studieforbundene har felles, er mangfoldet, at de arbeider under samme lov- og regelverk, at de tilbyr kurs og opplæring ved siden av og som selvstendige alternativ til skoleverket og at de har sin basis i samfunnets ideelle eller frivillige sektor. For øvrig kan de ha ulike formål og ulike arbeidsformer. Mangfoldet er en styrke, og det er legitimt.

Studieforbundene opererer med strenge interne regimer hva gjelder kvalitetsstandarder og kontroll. De mottar og forvalter offentlige midler, og må ta et etisk og økonomisk ansvar. Det gjør de ved å ha omfattende rutiner for regnskap, registrering, rapportering og etterprøving. Eksempler på misbruk de senere årene er straks slått ned på av studieforbundet selv.

De fleste studieforbundene er utviklingsmiljøer som legger til rette for kurs i sine tilsluttede organisasjoner, mens de har liten opplæring i egen regi. Eksempler på slike forbund er Studieforbundet natur og miljø, med medlemmer som Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norske 4H. Andre – som Studieforbundene AOF og Folkeuniversitetet og Samisk Studieforbund – har tradisjon for å holde kurs i egen regi, mens studieforbund som Studieforbundet Kultur og tradisjon og Funkis også har kurs i egen regi, mens hovedtyngden ligger i medlemsorganisasjoner som henholdsvis Norges Husflidslag og Norges Blindeforbund.

Lovendringen på 1990-tallet førte til en del fusjoner og sammenslutninger som den gang kunne virke som konstruksjoner, men som i dag framstår som naturlige og effektive.

 

Og som Oxford Research konkluderer: Studieforbundsordningen fungerer.

 

Kursaktiviteten i studieforbundene har holdt seg ganske stabil de siste ti årene, både i antall studietimer, kurs og deltakere, men sett over et lengre tidsperspektiv har det vært en nedgang. På det høyeste på begynnelsen av 1980-tallet ble over én million deltakere registrert i statistikken. Det har også vært variasjon i emnefordelingen, antall deltakere per kurs og kurslengde. I snitt varer et studieforbundskurs i ca. 32 timer og har 11 deltakere.

 

Studieforbundsordningen består i dag av 15 studieforbund og nærmere 500 tilsluttede medlemsorganisasjoner[20]. Virksomheten har en del likhetstrekk, men også ulikheter bl.a. i måten de driftes og forvaltes. Enkelte studieforbund har stor kursvirksomhet i egen regi, mens andre studieforbund lar all virksomhet skje i medlemsorganisasjonene. Ulike organisasjons- og virksomhetsmodeller gir ulik forvaltning. De samlede offentlige tilskudd går i sin helhet til studieforbundenes sentrale ledd. En viss andel av tilskuddet beholdes i studieforbundet og benyttes til fellesoppgaver som pedagogisk utviklingsarbeid, medarbeiderutvikling inkl. voksenpedagogikk, elektroniske læringsplattformer mv. og administrasjon (grunntilskuddet og en mindre andel av opplæringstilskuddet), mens hovedtyngden av opplæringstilskuddet kanaliseres enten direkte til det enkelte kurs eller til kursene via et regionalt eller lokalt ledd. Andre studieforbund kanaliserer puljer til sine medlemsorganisasjoners sentrale ledd (delegeringsmodell), som igjen lar pengeflyten gå direkte til det lokale kurset, den lokale kursarrangør eller via medlemsorganisasjonens regionale eller lokale ledd. Som regel er organisasjonens lokale ledd identisk med kursarrangøren. Det er det vi kan kalle lags- eller foreningsnivået.

«Administrasjon» er med andre ord ikke et entydig begrep som kan benyttes likt om alle studieforbund. Enkelte forbund har valgt en profil der de administrerer lovens absolutte krav, som bl.a. er å forvalte tilskudd, godkjenne studieplaner og rapportere. Andre har valgt en profil der studieforbundet i egen regi har omfattende kursvirksomhet både innenfor og utenfor voksenopplæringslovens rammer og der de lager egne studieplaner og studiemateriell. Men alle har et faglig pedagogisk utviklingsarbeid samt kontakt med sine medlemsorganisasjoner. Felles for alle studieforbundene er at de administrerer egen organisasjon etter lovens krav, med styrer, årsmøter, regionale ledd mv.

Perspektiver

Ordningen med studieforbund er – med visse modifikasjoner – et særegent nordisk fenomen som bygger på en fellesnordisk folkeopplysnings- og bildningstradisjon. I lang tid har vilkårene for studieforbundene vært overlegent best i Sverige. Danmark ligger omtrent på vårt nivå, kanskje litt svakere, mens Finland har de dårligste vilkårene – så langt som offentlige tilskudd angår. I Island har de ikke det skillet mellom «folkeopplysning/folkbildning» og «voksenundervisning» som de øvrige nordiske land har, og mye av den ikke-formelle voksenopplæringen i Island skjer i et samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Årsaken til de gode «svenske tilstander» er sammensatt, og skyldes både historiske, pedagogiske og kulturelle årsaker. Folkbildning er et begrep som tilhører den svenske folkesjelen. «Alle» svensker går på studiecirkel. Men heller ikke i Sverige er studieforbundene beskyttet mot ytre press. Statsbidragene må man hele tiden jobbe for. Som i Norge.

 

Studieforbundene i Norge har sjelden hatt ro over tid for å utvikle sin virksomhet på egne premisser. Skiftende regjeringer har gitt skiftende signaler. I 2019 forventes også endringer som i skrivende stund (april 2019) ikke er klare. Studieforbundsordningen må nok fortsatt finne seg i at usikkerhet omkring regelverk og tilskudd vil være en mer eller mindre permanent situasjon. I alle fall så lenge det offentlige diskuterer hvor forvaltningen skal ligge. Og så lenge de skal ha en rolle i å gi lover og bevilge penger. Og slik vil man vel at det skal være?

 

[1] Immanuel Kant: «Om pædagogik», Forlaget Klim, 2000.

[2] Presten N.F.S. Grundtvig kalles folkehøgskolens far. Den første folkehøgskole er Rødding i Danmark, etablert i 1844. Den første norske folkehøgskolen ble etablert ved Hamar i 1864 – Sagatun.

[3] Fra Noregs Ungdomslag sin første formålsparagraf.

[4] «Studiearbeid» var det vanlige begrepet for den organiserte opplæringsvirksomheten i frivillige foreninger og lag, det vi i dag kaller voksenopplæring eller voksnes læring.

[5] St.prp. nr. 92 (1964-65) Voksenopplæring for alle

[6] Studieforbundet Folkeuniversitetet ble stiftet som landsorganisasjon i 1948, mens avdelingene helt fram til slutten av 1980-tallet var kjent som «Friundervisningen».

[7] Noen av lovmakerne var inspirert av bl.a. den brasilianske pedagogen Paolo Freire og hans «frigjøringspedagogikk» for og med arbeidere og underklasser i Brasil på 1960-tallet.

[8] Etter utvalgets leder, Lars Buer. Petter Skarheim var sekretær for gruppen. Han ble ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet, senere direktør i Utdanningsdirektoratet, nå departementsråd i Kunnskapsdepartementet.

[9] Til sammenligning fordeles tilsvarende tilskudd gjennom kommunene i Danmark.

[10] Så å si alle landets kommuner har kommunale voksenopplæringssentra.

[11] Se før øvrig § 4 i lov om voksenopplæring.

[12] Fra «Statsbidrag till studieförbund 2014», Folkbildningsrådet

[13] VUC er forkortelse for kommunale voksenuddannelsescentra.

[14] Kunnskapsdepartementet, juni 2009

[15] Et foredrag ble kalt «Spatt hos hester» …

[16] Se bl.a. «De undertryktes pedagogikk», Paolo Freire, Ad Notam Gyldendal (1970/1999)

[17] Norges Husflidslag er den største medlemsorganisasjonen og kursarrangøren i Studieforbundet Kultur og tradisjon.

[18] Rapporten kan lastes ned fra www.vofo.no

[19] SSBs statistikk for 2017 viser at deltakertallet har passert en halv million, mens tallene for 2018 viser en nedgang.

 

Share on Facebook Share on Twitter Epale SoundCloud Share on LinkedIn