Blog
Blog

Feire Freire

Læring er frigjørende. Vi trenger ingen pedagogisk guru for å skjønne det. Vi kjenner det selv. Kunnskap bidrar til å gjøre oss uavhengige, sterke, ….

Profilbilde Freire

Paulo Freire i 1977, av Slobodan Dimitrov. Lisens: CC BY SA 3.0

Men likevel feirer vi Freire i år, den brasilianske pedagogen Paolo Freire, som ble født for 100 år siden, i 1921, og døde i 1997, samme år som UNESCO gjennomførte sin femte verdenskonferanse om voksnes læring i Hamburg. Freire ble minnet fra talerstolene. I år markeres altså hundreårsdagen for hans fødsel. Freire virket i Recife, nordøst i det gedigne Brazil, blant fattige landarbeidere der. Det var ikke lett å motivere dem for å ta imot undervisning. De levde fra hånd til munn, dyrket det som var mulig. Freire mente de skulle kunne utrette mer. Han ville at de skulle lære seg å lese. Men hvorfor skulle de det? Han ville bruke kunnskap for at de kunne frigjøre seg fra den husmannstilværelse de levde under. De grep han tok var radikale for sin tid, der bak på 1960-tallet. Freire utviklet en pedagogikk med, og ikke for de undertrykte, og summerte senere opp sine erfaringer i boken – ja, nettopp – «De undertryktes pedagogikk». Den kom i 1968, min utslitte versjon er dansk, og kom i 1972. Det foreligger et par utgaver på norsk, den siste kom på Gyldendal tidlig på 2000-tallet. En digresjon: Den første, svenske versjon ble kalt «Pedagogik för förtryckta». Denne basale feilen ble rettet opp først i en ny utgave som kom på svensk i år, i selve jubileumsåret: «De förtrycktas pedagogik».

Freires budskap er like enkelt som det er ment: «Sann undervisning gjennomføres ikke av A for B eller av A om B, men snarere av A sammen med B, med verden som bindeledd, en verden som preger og utfordrer begge parter …» Frigjøringspedagogikk var merkelappen Freire fikk for denne metoden. Frigjøring kan i pedagogisk sammenheng ha flere dimensjoner. For Freire handlet det om frigjøring fra undertrykkelse. Landarbeiderne skulle bli frie, uavhengige og selvstendige gjennom kunnskap. Frigjøring kan også være å reise seg som klasse, slik for eksempel arbeiderbevegelsen gjorde med sine Sosialistiske Aftenskoler på 1920-tallet og etableringen av Arbeidernes opplysningsforbund i 1931. Ellers kan frigjøringen også være individuell. Jeg føler meg frigjort gjennom et år på folkehøgskole eller en ferdig master i sosiologi.

Hva er det med Paulo Freire som gjør at han feires i år, blant annet med nye bokutgivelser og seminarer og konferanser, ikke minst i Brazil og Portugal? Er det så enkelt som at han treffer en streng hos mange som ser på livslang læring som et redskap for likhet og likeverd, og som mener at god pedagogikk er å involvere de lærende i læringsprosessen? Freire sier det enkelt, og kaller det bankmetoden, der:

  1. Læreren underviser, og eleven blir undervist
  2. Læreren vet alt, eleven vet ingenting
  3. Læreren tenker, og eleven blir tenkt på
  4. Læreren snakker og eleven lytter, ydmykt
  5. Læreren disiplinerer og eleven disiplineres … og så videre.

Denne metoden avviser så naturligvis Freire, og vi er mange, mange med ham som i de 50 år som er gått siden «De undertryktes pedagogikk» ble utgitt, har fulgt hans råd og levd etter hans kritiske syn på «bankpedagogikken».

Hvor tok Freire sin inspirasjon fra? Blant andre fra de såkalte frigjøringsteologene, radikale katolske prester som virket i hans samtid, blant annet Dom Helder Kamara (1909–1999, virket og døde i Recife) og kanskje også Immanuel Kant (1724–1804), som ifølge boken «Om pædagogik» rundt 1770 sa: «At mennesket ikke kun lot seg oppdra, men også ved egen kraft kunne dra seg opp, var opplysningstidens makeløse oppdagelse. Først da hadde mennesket det fulle ansvar for sin frihet og lykksalighet, sin trelldom og sin ulykke. Først da rykket pedagogikken inn i samfunnslivets brennpunkt.»

Både Kant og Freire hadde tro på menneskets iboende kraft og evner til å frigjøre seg gjennom kunnskap. Stoler vi like mye på hverandre i dag? Tør dagens foreleser, underviser og lærer være veilederen som – ifølge Khalil Gibran (1883–1931) – fører eleven til hennes egen visdoms terskel?

Feire Freire

Læring er frigjørende. Vi trenger ingen pedagogisk guru for å skjønne det. Vi kjenner det selv. Kunnskap bidrar til å gjøre oss uavhengige, sterke, …. Frie.

Men likevel feirer vi Freire i år, den brasilianske pedagogen Paolo Freire, som ble født for 100 år siden, i 1921, og døde i 1997, samme år som UNESCO gjennomførte sin femte verdenskonferanse om voksnes læring i Hamburg. Freire ble minnet fra talerstolene. I år markeres altså hundreårsdagen for hans fødsel. Freire virket i Recife, nordøst i det gedigne Brazil, blant fattige landarbeidere der. Det var ikke lett å motivere dem for å ta imot undervisning. De levde fra hånd til munn, dyrket det som var mulig. Freire mente de skulle kunne utrette mer. Han ville at de skulle lære seg å lese. Men hvorfor skulle de det? Han ville bruke kunnskap for at de kunne frigjøre seg fra den husmannstilværelse de levde under. De grep han tok var radikale for sin tid, der bak på 1960-tallet. Freire utviklet en pedagogikk med, og ikke for de undertrykte, og summerte senere opp sine erfaringer i boken – ja, nettopp – «De undertryktes pedagogikk». Den kom i 1968, min utslitte versjon er dansk, og kom i 1972. Det foreligger et par utgaver på norsk, den siste kom på Gyldendal tidlig på 2000-tallet. En digresjon: Den første, svenske versjon ble kalt «Pedagogik för förtryckta». Denne basale feilen ble rettet opp først i en ny utgave som kom på svensk i år, i selve jubileumsåret: «De förtrycktas pedagogik».

Freires budskap er like enkelt som det er ment: «Sann undervisning gjennomføres ikke av A for B eller av A om B, men snarere av A sammen med B, med verden som bindeledd, en verden som preger og utfordrer begge parter …» Frigjøringspedagogikk var merkelappen Freire fikk for denne metoden. Frigjøring kan i pedagogisk sammenheng ha flere dimensjoner. For Freire handlet det om frigjøring fra undertrykkelse. Landarbeiderne skulle bli frie, uavhengige og selvstendige gjennom kunnskap. Frigjøring kan også være å reise seg som klasse, slik for eksempel arbeiderbevegelsen gjorde med sine Sosialistiske Aftenskoler på 1920-tallet og etableringen av Arbeidernes opplysningsforbund i 1931. Ellers kan frigjøringen også være individuell. Jeg føler meg frigjort gjennom et år på folkehøgskole eller en ferdig master i sosiologi.

Hva er det med Paulo Freire som gjør at han feires i år, blant annet med nye bokutgivelser og seminarer og konferanser, ikke minst i Brazil og Portugal? Er det så enkelt som at han treffer en streng hos mange som ser på livslang læring som et redskap for likhet og likeverd, og som mener at god pedagogikk er å involvere de lærende i læringsprosessen? Freire sier det enkelt, og kaller det bankmetoden, der:

  1. Læreren underviser, og eleven blir undervist
  2. Læreren vet alt, eleven vet ingenting
  3. Læreren tenker, og eleven blir tenkt på
  4. Læreren snakker og eleven lytter, ydmykt
  5. Læreren disiplinerer og eleven disiplineres … og så videre.

Denne metoden avviser så naturligvis Freire, og vi er mange, mange med ham som i de 50 år som er gått siden «De undertryktes pedagogikk» ble utgitt, har fulgt hans råd og levd etter hans kritiske syn på «bankpedagogikken».

Hvor tok Freire sin inspirasjon fra? Blant andre fra de såkalte frigjøringsteologene, radikale katolske prester som virket i hans samtid, blant annet Dom Helder Kamara (1909–1999, virket og døde i Recife) og kanskje også Immanuel Kant (1724–1804), som ifølge boken «Om pædagogik» rundt 1770 sa: «At mennesket ikke kun lot seg oppdra, men også ved egen kraft kunne dra seg opp, var opplysningstidens makeløse oppdagelse. Først da hadde mennesket det fulle ansvar for sin frihet og lykksalighet, sin trelldom og sin ulykke. Først da rykket pedagogikken inn i samfunnslivets brennpunkt.»

Både Kant og Freire hadde tro på menneskets iboende kraft og evner til å frigjøre seg gjennom kunnskap. Stoler vi like mye på hverandre i dag? Tør dagens foreleser, underviser og lærer være veilederen som – ifølge Khalil Gibran (1883–1931) – fører eleven til hennes egen visdoms terskel?

Login (1)

Login or Sign up to join the conversation.

Want to write a blog post ?

Don't hesitate to do so! Click the link below and start posting a new article!

Siste diskusjoner

EPALE-debatt: Kunstig intelligens og voksnes læring (på engelsk)

Kunstig intelligens og voksnes læring: er det til hjelp eller til hinder for voksne innlærere?

Mer

EPALE Discussion: Building inclusive linguistic diversity in Europe

Learning languages is a key not only for social inclusion, workforce mobility, but it also contributes to a cohesive, culturally enriched Europe. Take part in our next discussion to discuss the role of language learning in Europe today!

Mer