Blog
Blog

EPALE-intervju: Andreas Schleicher og den rette balansen mellom modernisering og disrupsjon

«Vi må se for oss alternative framtider, og tenke på hva disse vil bety for læring og utdanning. Det er hovedpoenget mitt.»
Andreas Schleicher

Dette er vanskelige tider for utdanning. Tenk tilbake til mars 2020, da halvannen milliard elever over hele verden plutselig ikke kunne gå på skolen. Mange tok i bruk fjernundervisning, men dette kunne ikke kompensere for den sosiale funksjonen skolene også gir. Den sosiale trivselen til elever og studenter sank, og rammet sårbare grupper enda mer. Lærerne fikk dekket noe av dette behovet, men de fikk også selv en bratt læringskurve. Det var tross alt ikke lenger nok å være en god lærer. Du måtte også bli en veldig god trener, en god mentor, og dessuten forstå hvordan ulike elever lærer på ulike steder og i ulike situasjoner. Samtidig kom det plutselig fram mange virkelig interessante innovasjoner, og ikke bare på det teknologiske området.

Vi så mange sosiale innovasjoner og mye omorganisering av mennesker, rom, tid og teknologi på helt nye måter. Vil denne krisen gjøre oss bedre eller verre stilt om 20 år? Vi stilte dette spørsmålet til Andreas Schleicher, direktør for utdanning og ferdigheter i OECD, som nylig presenterte fire scenarier for framtidens utdanning.

Etter din mening, vil pandemien og den medfølgende krisen få gode eller dårlige konsekvenser for oss om 20 år?

Det er virkelig vanskelig å si. I disse dager er pandemien i alles tanker. Men det pandemien har lært oss mest av alt, er at framtiden alltid vil overraske oss. Klimaendringene vil sannsynligvis ramme oss enda hardere, og er faktisk ganske forutsigbare. Når du åpner vinduet, ser du det komme. Tenk på kunstig intelligens. Dette vil ha stor innflytelse på måten vi lever på, måten vi sosialiserer oss på og måten vi driver utdanningssystemene våre på. Hvordan kan framtiden ellers overraske oss? Tenk på økonomiske sjokk, datainnbrudd, naturkatastrofer, cyberkriger, energikutt ... for å nevne noen. Jeg tror ikke noen virkelig har en klar følelse av hvordan dette vil påvirke og forme oss. Det er mange virkelig forskjellige trender vi må følge med på. Min kollega Tracey Burns har faktisk analysert disse trendene, og det er utrolig hvor mange av dem som er viktige når vi tenker på framtidens utdanning.

Men mange av disse emnene er allerede en del av skolens læreplaner i de fleste land?

Dette er absolutt sant for klimaendringer. Omtrent 90 prosent av skolene sier de håndterer det på en eller annen måte. PISA-forskningen vår forteller oss også at unge mennesker sier at disse problemene er viktige for dem. To tredjedeler sier de prøver å redusere energien, og at de holder seg orientert. Halvparten av dem sier de velger produkter av etiske eller miljømessige årsaker selv om de er litt dyrere. Så du har faktisk mange unge mennesker som ønsker å gjøre en forskjell. 80 prosent av alle studenter sier det er veldig viktig å ta vare på det globale miljøet. Men på spørsmål om de føler at de kan gjøre noe med det, sitter de fleste unge igjen med en følelse av manglende myndighet. De snakker om disse fagene på skolen, de vil gjøre en forskjell, men utdanningssystemene våre gir ikke rom for den oppfatningen at unge mennesker faktisk kan gjøre en forskjell, eller at deres oppførsel vil påvirke det som skjer andre steder eller for andre mennesker. Å gjøre utdanningssystemene våre mer robuste, det er det vi må jobbe med.

OECD har også studert de unges omstillingsevne?

Ja, det stemmer, og vi så at i noen av de svært vellykkede utdanningssystemene, sett ut fra PISA-skår for matematikk og naturfag – som for eksempel i Vietnam eller Macau – har de fortsatt mye å lære når det gjelder unge menneskers evne eller vilje til å være åpne for framtiden, til å akseptere nyheter, se seg rundt neste hjørne osv. Åpenhet for endring, omstillingsevne, kommer ikke av seg selv, eller bare som et biprodukt av matematikk og naturfag. Det inspirerte oss til å se mer detaljert på scenariene for hvordan framtidens utdanning kan se ut.

Det første scenariet er "status quo". Hvordan vil du beskrive dette scenariet, og hvor sannsynlig er det at det blir framtidens scenario?

Status quo handler om å vakle videre, til tross for alle forstyrrelsene som skjer rundt oss. Lærerne skal undervise, elevene vil lære. Deltakelsen i formell utdanning fortsetter å øke. Internasjonalt samarbeid og teknologiske framskritt vil støtte mer individualisert læring, men strukturene og prosessene for skolegang består. Det er ikke så rart at status quo har mange beskyttere. Hvis du tenker på det, støtter alle utdanningsendring, bortsett fra når det gjelder deres egne barn. Selv de som fremmer reformer, ombestemmer seg ofte når de forstår hva endring innebærer for dem. Dessuten er det veldig vanskelig for beslutningstakere. Hvis du vil endre noe, må du betale for det nå. Endringene er veldig synlige, men det er ikke helt klart hva resultatene vil bli. Kostnadene og fordelene er svært usikre. Hvis du ser på utdanningssystemene våre, ser du at de er svært kompliserte. Det er mange stemmer, mange interessenter og mange lag. Så det er veldig vanskelig å endre noe. Som politiker kan du lett tape et valg når noe går galt fordi det tar så lang tid før ideer gir bedre resultater. Vi har heller ikke et sterkt støttende økosystem rundt utdanning. Vi har ikke en slags «utdanningsindustri» som i helsesektoren, og forskning er ofte løsrevet fra de virkelige behovene i virkelige klasserom. Lærere og utdanningssystem står mer eller mindre alene. Det er realiteten, det er vanskeligheten.

Verden forandrer seg stadig. Vår virkelighet har endret seg raskt, har utdanningssystemene fulgt med?

Ikke så mye. Bare se på måten vi håndterer informasjon på. Vår siste PISA-undersøkelse viste at bare en av ti unge personer på 15 år kan skille et faktum fra en mening eller kommentar når konteksten blir komplisert. Og dette skjer i en verden der det er så viktig å navigere i tvetydighet. Teknologi knytter oss alle sammen, men samtidig setter den oss sammen med mennesker som tenker som oss, ser ut som oss, gjør de samme jobbene og så videre. Det er faktisk vanskeligere for unge mennesker å skille fakta fra fiksjon fordi de lever i et polarisert samfunn, uten informasjon om motstridende argumenter. Så virkeligheten er i endring, og status quo i utdanningssystemet vårt vil etterlate dem med store spørsmålstegn. Det er derfor et annet scenario kan oppstå. I dette scenariet vil våre tradisjonelle skolesystemer en dag sprekke under presset fra raske akselerasjoner, og utdanning vil bli outsourcet. Samfunnet selv blir mer direkte involvert i utdanning. Læring skjer gjennom mer mangfoldige, privatiserte og fleksible ordninger, med digital teknologi som en nøkkeldriver. I utgangspunktet vil folk gå på jakt etter sine egne løsninger, og de vil finne dem i den digitale verden. Også her er mange aktører involvert, og lærere må ta en mye mer variert rolle. Men vi må vurdere hvordan sammenheng skal sikres i denne fragmenterte verden av muligheter. Hvordan skal vi forene innovasjon med egenkapital? Dette er store spørsmål.

Har du en idé om hvordan land ser seg selv i framtiden?

Midt i pandemien, i mai 2020, stilte vi dem det samme spørsmålet. Det er interessant å se at rundt 22 prosent av skolene trodde at de ville gå tilbake til der de kom fra. Halvparten av dem tror vi vil gå til en hybrid modell av fjern- og klasseromsbasert undervisning og læring, og ikke bare av nødvendighet på grunn av pandemien, men fordi de opplevde fordelene med et slikt system. Mye nett- og fjernundervisning og andre innovative tilnærminger som utvidet virkeligheten, virtuell virkelighet og kunstig intelligens ble skapt, tilpasset og utvidet. Dette åpner faktisk store muligheter. Tenk på at når du studerer matematikk med datamaskinen, vil den datamaskinen kunne studere hvordan du studerer, hva som interesserer deg, hva som gjør deg lei, hva du er god til, og hvor du må forbedre deg. Dette kan gjøre læringen din så mye mer detaljert, så mye mer tilpasningsdyktig og interaktiv. Det er fantastiske muligheter. Bare tenk på vurdering og eksamen. En av de mest tragiske feilene utdanning har gjort de siste 200 årene, er å skille læring fra vurdering. Vi lærer og lærer og lærer, og så en dag kommer noen og sier: Nå, fortell meg alt. Framtiden handler om å integrere læring og vurdering, og teknologi vil være driveren og muliggjøreren for denne vurderingen. Du vil få en bedre forståelse av hvorfor du lærer, og få tilbakemelding på hvordan du kan lære bedre. Lærere skal også få tilbakemeldinger på hvordan de kan gjøre undervisningen mer effektiv. Vi vil kunne gjøre simulerte vurderinger, ikke lenger kun om det du vet i tankene dine. Du kan faktisk samhandle med oppgaver, og løse komplekse problemer. Det vil bli en ny verden der man se på læringsutbytte. Ikke bare kognitiv læring, men også sosio-emosjonell utvikling må bli en del av dette.

Læringsanalyse (‘Learning Analytics’) ofte nevnt i forbindelse med dette.

Jeg vet det er mye strid om dette, for eksempel: Hvordan forener du frie datastrømmer med personvern? Men tenk på hvordan dette kan forandre verden og livet! Læringsanalyse hjelper lærere å tilpasse læringen, for eksempel kan man bruke sensorer, læringsstyringssystemer og elevenes digitale aktiviteter til å finne ut hvordan ulike mennesker lærer forskjellig. Hvis man integrerer big data og læringsanalyse vil det være mulig å bygge virkelig nye læringsmiljøer. Hvor dette forlater «skolen», er ikke helt klart i dette scenariet.

Når vi så på TALIS-dataene for 2018, ba vi lærere fortelle oss om arbeidet deres, og hva som betyr noe for dem. Færre enn halvparten av lærerne bruker noen former for teknologi i klasserommene sine på daglig basis. En stor overraskelse er hvem som egentlig står bak på dette: Japan, et av de mest høyteknologiske landene! Teknologi er overalt i Japan, men lærere er ikke klare for dette, og utdanningssystemet kan skjerme seg ganske godt mot den slags press. Men det er bevegelse. Hvis du for eksempel ser til land som Sverige eller Romania, Israel, Finland, Kroatia, har andelen lærere som bruker teknologi ofte i undervisningen, doblet seg over fem år. Ting beveger seg, men dette scenariet føles fortsatt ganske langt unna oss.

Hva er det tredje scenariet?

Det tredje scenariet er praktisk talt det motsatte. I stedet for fragmentering ser vi at skolene blir knutepunktene for læring i sentrum av samfunnet. Skolene består, men mangfold og eksperimentering vil bli normen. Skoleveggene blir åpnet, og skolen blir koblet til samfunnet, og favoriserer læringsmetoder som er i stadig forandring, samfunnsengasjement og sosial innovasjon. Normalt er skoler flinke til å holde ungdom inne, mens resten av verden blir holdt utenfor. Kanskje det vil endre seg. I Nord-Europa finnes det faktisk noen virkelig interessante eksempler der skolesystemer, snarere enn offentlig administrasjon, samler mange samfunnskrefter. Ikke overraskende håndterer disse skolene pandemien bedre fordi de har kapasitet til å reagere fleksibelt på nye situasjoner. Beslutninger blir hovedsakelig tatt lokalt i et selvorganiserende miljø. Det er en annen måte å tenke om framtiden på, men i de fleste av våre utdanningssystemer er antallet slike skoler i dag fortsatt svært begrenset. Du har land som for eksempel Nederland, Tsjekkia og England, der skolene har stort handlingsrom. Men det finnes også andre land – for eksempel Tyrkia, Hellas eller Sveits – der færre enn en av ti beslutninger blir tatt i frontlinjen. Dette er fortsatt i høy grad et slags industrielt utdanningssystem, der de fleste beslutninger blir tatt et sted høyere i hierarkiet. Så det er ikke vanskelig å innse at det fortsatt er en lang vei å gå.

I pedagogikken ser vi det samme skje. I gjennomsnitt på tvers av OECD-land ser vi at lærere fortsatt bruker mesteparten av tiden sin på klasseromsledelse, og på å gi tydelige instruksjoner. Det er det de fleste lærere er ganske kjent med: å forklare elevene hva de forventes å lære, be dem følge klasseromsreglene osv. Men når man ser på kognitiv aktivering, for eksempel det å gi oppgaver som krever at elevene tenker kritisk, ser vi at mindre enn 60 prosent av lærerne sier at de gjør dette. Kun 50 prosent lar elevene jobbe i små grupper for å finne en løsning på egenhånd. 45 prosent lar elevene løse komplekse oppgaver, og enda færre, 30 prosent, presenterer oppgaver som det ikke er noen åpenbar løsning på, eller gir elevene oppgaver som krever minst én uke å gjennomføre. Faktisk var det dette læring under pandemien handlet om. Elevene måtte kunne styre sin egen læring. De måtte bli eiere av sine egne læringsprosesser. Unge mennesker ble delegert mer skjønn med hensyn til hva de skulle lære, hvordan de skulle lære, hvor de skulle lære, og når de skulle lære. Så nok en gang: Det er lett å si det, men vanskelig å gjøre.

Så er det det siste scenariet, som blir kalt "Lær-mens-du-går". Hvorfor dette navnet?

Det er fordi at en dag vil kanskje utdanning finne sted overalt, når som helst, og vil nå hvem som helst. I dette scenariet vil de tradisjonelle utdanningsmålene og -funksjonene bli fullstendig overskrevet av teknologi. Skillet mellom formell og uformell læring blir ikke lenger gyldig fordi samfunnet orienterer seg fullstendig mot maskinenes kraft. Teknologi og innovasjon blir oppskalert, med lynets hastighet. Og du vil ikke se utdanningens infrastruktur lenger fordi læring skjer i andre deler av samfunnet vårt. Men nok en gang, i dag ser vi at vi bare er helt i begynnelsen av denne utviklingen. Markedsverdien av utdanning er liten når du sammenligner den med for eksempel helsesektoren. Mindre enn tre prosent av de globale utgiftene til utdanning går for tiden til teknologi. Under krisen, for å være ærlig, ble det meste av teknologien brukt for å bevare eksisterende praksis, og ikke for å transformere dem. De fleste lærere lærer ikke elevene å bruke den typen teknologier vi snakker om her. For tiden er det mer hausset opp enn virkelighet.

Hvor går disse pengene inn, og hvor kommer de fra?

Innen 2025 forventer vi vekst, men likevel snakker vi om kanskje seks prosent av de totale utdanningsinvesteringene. Vi ser at utvidet virkelighet og virtuell virkelighet øker raskt, etterfulgt av kunstig intelligens og andre digitale læringssystemer, også robotikk, og litt blokkjede for akkreditering av legitimasjon. Hvis du ser på global utdanningsrisikokapital, ser vi noe interessant: Det er mye vekst, men når du ser nærmere etter, kan du se at i 2014 kom de fleste innovasjonene fra USA. Når du ser på 2018, handler det praktisk talt om Kina. Så over 50 prosent av global risikokapital i utdanning kommer fra ett land! Og det betyr at resten av verden ikke satser mye ekstra på denne typen innovasjon.

OECD beskrev 4 scenarier. Kunne vi tenke oss flere?

Du kan designe en endeløs rekke scenarier, men poenget jeg virkelig ønsker å gjøre, er at vi ikke bare bør se på en lineær måte inn i framtiden. Vi kan aldri vite hva som vil skje i morgen, eller hvor vi er om to dager. Vi må lære å tenke på alternative framtider, og på hva disse mulige framtidene betyr for utdanningens mål og funksjon. Hva betyr de for elevene, for organiseringen, for strukturene våre, for lærere, for styresett, for politikk eller offentlige myndigheter? Den vanskeligste delen for utdanningssektoren er å finne den rette balansen mellom modernisering og disrupsjon. Hvordan forener vi nye mål med de strukturene vi har? Hvordan støtter vi elever og lærere som tenker globalt, men som samtidig er lokalt forankret? Hvordan fremmer vi innovasjon, samtidig som vi anerkjenner utdanningens sosialt svært konservative natur? Hvordan utnytter vi nytt potensial med den eksisterende kapasiteten vi har? Hvordan rekonfigurerer vi rommene, og hvordan gir vi folk tid til å utvikle framtidens læringsmiljøer? Det er spørsmålene vi må stille oss selv i dag.

 

Vi fant dette intervjuet her inne på EPALE, men det ble opprinnelig publisert på flamsk på Lang Leven Leren (Lenge leve læring), som er nettstedet til the National Coordinator for the European Agenda for Adult Learning i Flandern, Belgia.

 

Login (2)

Login or Sign up to join the conversation.

Want to write a blog post ?

Don't hesitate to do so! Click the link below and start posting a new article!

Siste diskusjoner

EPALE-debatt: Kunstig intelligens og voksnes læring (på engelsk)

Kunstig intelligens og voksnes læring: er det til hjelp eller til hinder for voksne innlærere?

Mer

EPALE Discussion: Building inclusive linguistic diversity in Europe

Learning languages is a key not only for social inclusion, workforce mobility, but it also contributes to a cohesive, culturally enriched Europe. Take part in our next discussion to discuss the role of language learning in Europe today!

Mer