Boken "The Nordic Folk High School Teacher" er basert på 13 artikler under tre tema, folkehøgskolelærerens identitet, arbeid og utdannelse. Etter hver hoveddel presenterer redaktørene en metaanalyse som kondenserer funnene til et samlende begrep. I analysen av bokens første tema - identitet - blir «embodied learning» beskrevet som et samlende begrep. Det andre tema - arbeid - blir kondensert ned til å beskrive lærerens møte med eleven som «intersubjective meeting».  

Denne artikkelen har fokus på bokens tredje tema, som samles under begrepet «autonomy». Begrepet speiler ikke bare den iboende spenningen vi ser i utviklingen av utdanning for folkehøgskolelærere i de nordiske land. Den blir også tatt fram som et kjennetegn ved den nordiske folkehøgskolebevegelsen. I Norge og Danmark er de lokale folkehøgskolenes autonomi tydelig ved ansettelsen av lærere. Skolene kan selv beslutte hvilken kompetanse de prioriterer og i hvilke krav som stilles til formell pedagogisk utdanning. Samtidig finnes det faktorer som begrenser folkehøgskolenes frihet. I hvert av de nordiske land er folkehøgskolene beroende av statlig finansiering som i sin tur er koblet til bindende juridiske rammer.

Lovverk og begrenset frihet

Analysen av utdannelsen til folkehøgskolelærerne i de nordiske land viser til noen grunnleggende forskjeller. En viktig bakgrunn for disse forskjellene er de lovverk som regulerer forholdet mellom folkehøgskoler og det nasjonale utdanningssystemet. På samme måte som Norge har Danmark og Island en egen «folkehøgskolelov». Dette rammeverket markerer skolenes unike posisjon i lendenes nasjonale skolevesen. I Finland og Sverige kobles loven som styrer folkehøgskolenes virksomhet til et bredere felt innenfor utdannelse og kultur. Begrepet «folkbildning» brukes i Svensk lov som et samlende begrep for folkehøgskoler, studiesirkler og folkebibliotek. På liknende måte inkluderer Finlands lovverk for "fritt bildningsarbete" eller folkbildning ikke bare folkehøgskoler, men også sommeruniversitet, idrettsopplæringssentre og lokale studiesentre. 

Det nasjonale lovverket begrenser også hvilke kurs skolene kan tilby noe som i sin tur påvirker krav til folkehøgskolelærernes formelle kompetanse. Mens finske og svenske lovverk gir skoler rett til å holde kurs som leder til eksamen innenfor det formelle utdanningssystemet, tillater ikke norsk lov noen form for eksamen. Den danske loven har en åpning for å la folkehøgskolene holde kvalifiserende undervisning når eksamen gjennomføres ved en annen utdanningsinstitusjon, men denne muligheten er lite brukt. 

De juridiske systemene som faststiller krav til formell lærerkompetanse ved folkehøgskolene, eksemplifiserer spenningen mellom autonomi og regulering. Mens hver skole har frihet å velge sine lærere, må de forholde seg til nasjonale direktiver om formelle kvalifikasjoner. Friheten til å utvikle nye kurs er avhengig av evnen til å ansette lærere med spesifikke ferdigheter og verdier, samtidig som etableringen av nasjonale opplæringsprogrammer viser til behovet for en mer formell utdanning for folkehøgskolelærere. Hvert av de fire kapitlene «The Nordic folk high school teacher» inneholder beskrivelser av hvordan lærerutdannelser kan utformes for å møte folkehøgskolenes behov.

Eksempler fra de nordiske land

Finnerup er selv lærer for blivende folkehøgskolelærere ved Den Frie Lærerskole i Ollerup. I sitt kapittel viser han hvordan denne utdannelsen gjenspeiler det sentrale elementet av autonomi som er til stede i de danske røttene til de nordiske folkehøgskolene. Autonomi kommer til uttrykk på ulike nivåer ved Den Frie Lærerskole, bla. blir studentene invitert til å ta del i utformingen av studieprogrammet som en del av utviklingen av en dialogisk pedagogisk praksis.

Lövgren og Amsrud baserer sitt kapittel på erfaringen fra oppstarten av Norges første formelle folkehøgskolelærerutdannelse ved Universitetet i Sørøst-Norge. Det nye studiet skapte en diskusjon om utdannelsen ville begrense norsk folkehøgskole pedagogiske autonomi. Evalueringer fra den nye lærerutdanningen tilsier at erfarne folkehøgskolepraktikere i kursledelse har forankret programmet i folkehøgskolenes praksis.

Lövgren og Amsrud gjennomfører intervjuer med ledelsen ved USN. Her peker dekan for pedagogisk fakultetet på et økt fokus på dannelsespedagogikk i UH sektoren, noe som han mener tyder på en åpenhet i akademia for folkehøgskolens pedagogiske idealer. 

De svenske forfatterne Hallqvist, Andersson og Morén underviser i folkehøgskolelærerprogrammet ved Linköping Universitet. De beskriver frihet som et avgjørende aspekt i utdannelsen av svenske folkehøgskolelære. Her blir skolenes iboende autonomi reflektert i en pågående dialog der deltakernes stemmer direkte påvirker utviklingen av utdanning.

Jyrki Ijäs har under 30 år suttet i ledelsen for den finske folkehøgskoleforeningen. Hans historiske oversikt over folkehøgskolelærerutdannelse i Finland er et eksempel på hvordan utviklingen av et rettssystem både kan reflektere og forme den nordiske folkehøgskolen. 

Ijäs viser hvordan lovverket som regulerer lærerutdanningen kobles sammen med folkehøgskolenenes mulighet til å gi formelt kompetansegivende kurs. Disse er i sin tur beroende av det statlige finansieringssystemet hvilket hat utgjort et rammeverk for utviklingen av finske folkehøgskoler.

Autonomi – avgjørende for folkehøgskolenes identitet og arbeid

Antologiens avsluttende kapittel gjennomfører en metaanalyse av læringsprosessene ved Danmarks Frie lærerskole, deltakerorienteringen i det svenske folkehøgskolelærerprogrammet, spenningen mellom universiteter og folkehøgskoler i Norge, og den historiske utviklingen i Finland. Her blir beskriver autonomi en grunnleggende spenning i utdannelsen av lærere for nordisk folkehøgskole. Samtidig er folkehøgskolene frihet og autonomi et grunnleggende begrep i forståelsen av hele den nordiske folkehøgskolebevegelsens identitet. 

Folkehøgskolenes autonomi blir ikke beskrevet som et mål i seg selv, men som en forutsettelse for gjennomføringen av skoleslagets oppgave i utdanningssystemet. Folkehøgskolelærerens mulighet å utforme læreplaner med begrensede eksamenskrav gir læreren mulighet til å møte hver enkelt elev der den er. Bokens avsluttende analyse viser hvordan autonomi er selve forutsetningen for folkehøgskolenes pedagogiske rolle innenfor nordisk utdannelsespolitikk. Bare ved å beholde denne friheten kan skolene utvikle læringsprosesser der elevene kan finne sin egen identitet og legge grunnlag for et liv som aktive samfunnsborgere.