Utdanning sees gjerne som nøkkelen til bærekraftig utvikling. Vi finner derfor begrepet i rammeplanen for barnehagen og i læreplanene for grunnskolen og videregående skole. I følge Lov om universiteter og høgskoler er bærekraftig utvikling et av hovedformålene med høyere utdanning. Bærekraft er også representert i læreplanen «Samfunnskunnskap for voksne innvandrere». 

Gjennom det formelle opplæringsløpet skal elevene, studentene og deltakerne forstå sammenhenger og konsekvenser av menneskelig levesett og ressursbruk, og sikre en bærekraftig natur- og samfunnsutvikling gjennom aktive handlinger og valg. Temaene innenfor bærekraftig utvikling er ikke bare knyttet til miljø og klima, men favner også over fattigdom, konflikter, rettferdighet, helse, likestilling og teknologi. Dette gjenspeiler kompleksiteten i emnet bærekraftig utvikling, som har sin nåværende form i FNs bærekraftmål. 

Sett på bakgrunn av Norges høye og brede utdanningsnivå, og at miljø og bærekraft har vært en del av læreplanene våre i 80 år, bør den norske befolkningen ha gode forutsetninger for å utvikle et bærekraftig samfunn.

Spørsmålet er om det virkelig er en sammenheng mellom befolkningens og den enkeltes utdanningsnivå og hvor bærekraftig et samfunn er. Utdanningsinstitusjonene kan nok formidle fakta om bærekraft, men utvikler man de holdningene og den handlingskompetansen som er nødvendig for å gjøre valgene som sikrer en bærekraftig utvikling? 

Utdanningsnivå og bærekraft – er det en sammenheng?

Ideelt burde kunnskapen, ferdighetene og holdningene som utvikles fra barnehagen av bygges ut og styrkes gjennom skoleløpet og videre inn i høyere utdanning, etter- og videreutdanning, og de kanskje viktigste læringsarenaene for folk flest: privatlivet og arbeidslivet. Som demokratiske ferdigheter og holdninger kan bærekraftig kompetanse sees på som en prosess, som må vedlikeholdes, brukes og fornyes.

Norge har en svært godt utdannet befolkning. Over 50% av 24-34-åringene har høyere utdanning (over 60% av kvinnene). Voksnes deltakelse i livslang læring ligger på 20% av befolkningen. Den høye andelen voksne som er i arbeid (rundt 70%) tilsier at mange lærer på jobben. Vi er også aktive i fritiden: 60% av befolkningen deltar i frivillig arbeid eller er medlem i en eller flere organisasjoner. Slikt engasjement resulterer i gode resultater i ferdighetsundersøkelsen PIAAC der Norge var ett av fire land (som deltok i undersøkelsen) som scoret over det internasjonale gjennomsnittet både i leseferdigheter, tallforståelse og problemløsing i IKT-miljø. Norske utdanningsmyndigheter er ambisiøse på vegne av befolkningen, og arbeider strategisk for å minske frafallet i videregående opplæring og øke ferdighetsnivået til de som scorer lavest i PIAAC.

Hvis det er en sammenheng mellom deltakelse i livslang læring og utdanning og hvor bærekraftig et samfunn er, er det naturlig å tenke at nordmenn har mer faktakunnskaper, tydeligere holdninger og større handlingskompetanse innenfor bærekraftig utvikling enn andre land. Men er det sant?

Eksempel: utslipp av klimagasser

Karbondioksid er en klimagass, det vil si en av gassene som påvirker klimaet negativt. Utslipp av karbondioksid per innbygger gir derfor et bilde av hvor bærekraftig et land er. I 2022 slapp Norge ut 7,5 tonn CO2 per innbygger. EU slapp ut 6,2 tonn, mens det globale gjennomsnittet er på 4,7 tonn. De 15 landene med lavest utslipp ligger alle i Afrika. Det er lett å tenke seg at alle rike og industrialiserte land slipper ut like mye CO2 som Norge, men det er ikke sant. Sverige slapp bare ut 3,6 tonn per innbygger i 2022, og Danmark 4,9 tonn. Innen 2030, det vil si om seks år, skal Norge kutte i klimagassutslippene med 55% fra 1990-nivået. Så langt har vi kuttet 4,6%. Sverige har i samme periode kuttet 37%, og Danmark hele 41%. 

Olje- og gassindustrien står for 25% av Norges utslipp av klimagasser, og volumet har økt med 48% siden 1990. Denne industrien er en viktig årsak til at det norske samfunnet ikke er bærekraftig. En omlegging av næringslivet synes derfor nødvendig. Men er vi klare for slike forandringer? Har vi kunnskapene, holdningene og handlingskompetansen som er nødvendig for å nå målet om bærekraft?

Et viktig faktum innenfor bærekraftig utvikling er at klimaendringene i overveiende grad er et resultat av menneskelig aktivitet og påvirkning. Studier viser imidlertid at bare 61% av nordmenn vet at klimaendringene hovedsakelig er menneskeskapte, og at like mange tror at klimaforskere ikke er enige om at klimaendringene er menneskeskapte.

Det er gjennomført flere studier for å undersøke den norske og europeiske befolkningens holdninger til klimaendringer. Gjennomgående viser disse undersøkelsene at nordmenn er mindre bekymret enn andre over klimaendringene og hva slags konsekvenser klimaendringene vil ha for de kommende generasjoner, og vi har større tro på at ny teknologi vil løse klimakrisen. Konsekvensene av klimaendringene er et svært polariserende tema blant Norges befolkning, der endog klimaforskere utsettes for hets.

55% av den norske befolkningen mener Norge bør fortsette å lete etter olje, og bare 32% sier nei til dette. Selv om de yngste (under 29 år) er mest negative til fortsatt oljeleting, er det likevel et flertall for olja også i denne aldersgruppen. Til tross for et godt og høyt utdanningsnivå i befolkningen og aktiv deltakelse i livslang læring er altså de fleste nordmenn uvillige til å gi opp olje- og gassindustrien for å nå målet om lavere utslipp av klimagasser. Det skorter både på kunnskaper, holdninger og handlingskompetanse.

Eksempel: bekjempe fattigdom

I tillegg til å stoppe klimaendringene er bekjempelsen av fattigdom og økonomisk og sosial utjevning i og mellom land den viktigste hensikten med FNs bærekraftsmål. 

Dessverre går det ikke så bra med måloppnåelsen. Bare 15% av målene er «on track» og de fleste har stoppet opp eller til og med gått tilbake til 2015-nivået. Norge er et av landene som har sett en økning i økonomiske forskjeller. I 1995 eide de 10% med størst formue 45% av totalformuen i Norge. I 2016 eide de 58%. Antall fattige stiger også. Ca 11% av befolkningen er fattige (dvs. har under 60% lavere inntekt enn medianen), og rundt 20% har ikke mulighet til å klare en uforutsett utgift. I 1991 hadde 4,7% av befolkningen en inntekt under 50% av medianen, mens i 2019 hadde prosentandelen økt til 8,3. 

Noen grupper er mer utsatt for å bli fattige enn andre. Blant disse er kronisk syke, rusavhengige, hjemløse, minstepensjonister, langtidsledige, enslige forsørgere, flyktninger og innvandrere. Mange av disse gruppene er fanget opp av NAV og mottar ulike stønader, trygd og pensjon. Nivået på stønadene er likevel for lavt til at mottakerne kommer over fattigdomsgrensen, og av de som står i matkø hos frivillige organisasjoner mottar to av tre stønad fra NAV.

Hvis vi returnerer til argumentasjonen tidligere i denne artikkelen bør den velutdannede norske befolkningen ha gode forutsetninger for å bekjempe fattigdommen og sikre bedret sosial og økonomisk utjevning i befolkningen, for på denne måten styrke samfunnets bærekraftige utvikling. En undersøkelse viser da også at åtte av 10 nordmenn mener at myndighetene må gjøre mer for å bekjempe fattigdom i Norge.  Undersøkelsen viser imidlertid at utdanningsnivået skaper det største skillet mellom respondentene i undersøkelsen: 72% av de med mastergrad etterlyser mer innsats mot fattigdom, mens hele 88% av de som bare har grunnskoleutdanning svarer det samme. Ifølge denne undersøkelsen er det altså ingen korrelasjon mellom høyt utdanningsnivå og holdninger til fattigdomsbekjempelse; heller tvert om.

Konklusjon

I denne artikkelen har jeg sett litt nærmere på de to hovedtemaene for FNs bærekraftsmål, kutte utslippene av klimagasser og bekjempe fattigdom og ulikhet. Jeg har pirket litt i den allmenne oppfatningen om at utdanningsnivå og bærekraftig utvikling henger sammen, ved å se på kunnskaper, holdninger og handlingskompetanse rundt disse to temaene.

Norge scorer høyt på mange av bærekraftsmålene, og mange vil nok si at det er en refleksjon av en velutdannet, opplyst og demokratisk befolkning – som attpåtil bor i et av verdens rikeste land. Det er imidlertid tankevekkende at vi ikke ser – eller ønsker å se – de manglende sammenhengene mellom bærekraftig utvikling og olje- og gassnæringen, økningen i antall fattige og sosioøkonomiske forskjeller. Til tross for lett tilgjengelig kunnskap om disse temaene mangler vi de holdningene og den handlingskompetanse som skal til for å gjøre de endringene som er nødvendige for å oppnå målet om et bærekraftig samfunn.