chevron-down chevron-left chevron-right chevron-up home circle comment double-caret-left double-caret-right like like2 twitter epale-arrow-up text-bubble cloud stop caret-down caret-up caret-left caret-right file-text

EPALE

E-Plattform für Erwachsenenbildung in Europa

 
 

Ressource

Et språk de forstår - Å knekke lesekoden med konkreter

Sprache: NB

Eingesandt von Graciela Sbertoli

Utarbeidet og beskrevet av Marit Urdal Larsgård

 

Hanan løftet den slitte bæreposen opp fra gulvet og tømte et krøllete innhold i en haug på bordet: ”Kan du hjelpe meg?” Regninger, reklame, innkallinger til lege og tannlege, brev fra skole og barnehage, brev fra diverse offentlige etater med godkjenninger, frister, avslag og klagerett, likt og ulikt, alt i et eneste rot: ”Kan du hjelpe.” Hanan hadde eneansvar for barn i skole og barnehage. Hun hadde, som de fleste kvinner på sin alder, aldri gått på skole i hjemlandet. Der hadde hun gått til skriveren i landsbyen når hun trengte hjelp til å lese eller svare på brev. Nå hadde de kommet til Norge. Skriftukyndige til et skriftspråkland.

 

Misforholdet mellom en persons forutsetninger og samfunnets krav til deltakelse, er beskrevet og illustrert med GAP-modellen. ”Regjeringen vil redusere gapet mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. Dette krever tiltak for å styrke individets forutsetninger og tiltak for å endre samfunnets krav.”  GAP-modellen peker på det relasjonelle perspektivet ved en funksjonsnedsettelse. En grunnleggende forutsetning for å bli selvstendig deltaker i vårt samfunn, er å kunne bruke skrift til å gi og ta imot informasjon. Jeg vil hevde at før en innvandrer har lært å kommunisere muntlig og skriftlig på enkelt norsk, er det et misforhold mellom innvandrerens forutsetninger og samfunnets krav. I voksenopplæringen arbeider vi med å minske dette gapet.

 

Som lærere er vi vant til å undervise med skrift som støtte. Det er nødvendig å reflektere over hvorvidt skrift fungerer som støtte for en som ikke forstår skriften. Vår erfaring er at det kan være vanskelig, også for andre tjenesteytere å forstå omfanget og konsekvensene av å ikke kunne bruke skrift i kommunikasjon.

 

Et språk de forstår er en metode utviklet for lærere uten noe felles språk med sine elever. Den primære målgruppen for undervisningen er nyankomne innvandrere, med liten eller ingen skolebakgrunn, som skal lære å lese for aller første gang.

 

Deltakerne våre er rike på kunnskap og livsvisdom. Mange har hatt stort ansvar og gjennomgått hendelser uten mye å støtte seg til. Hvordan har de klart det, hvordan har de lært alt de kan? Hovedelementene i ”Et språk de forstår” er systematisk arbeid med konkreter og praktiske aktiviteter. Med konkreter menes her virkelige personer og ting, ikke bilder eller tegninger. Metoden bygger på Alfabetiseringsmodulen i Læreplan i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere, VOX 2012. På s.8 er det formulert slik: ”Deltakerne på alfabetiseringsmodulen har aldri lært å lese og er derfor vant til å få informasjon og lære gjennom dialog, praktiske erfaringer og arbeid.” Og videre: ”Den muntlige og skriftspråklige opplæringen må ses i sammenheng, slik at ferdighetene kan påvirke og utfylle hverandre.”

 

På 80-tallet hadde jeg en deltaker i gruppen min, Ha, som ”ikke lærte noe”. En dag dro Ha meg bort til vinduet og viftet med gardinen. Jeg sa: ”gardin?” Hun gjentok, og de to siste timene satt hun med hendene som en skjerm over øynene og sa: ”gardin, gardin, gardin …. ” Ha kledde på seg og gikk hjemover: ”gardin, gardin, gardin …. ” Hun kom gående neste dag mens hun sa: ”gardin, gardin, gardin ...” , gikk rett bort til vinduet, tok tak i gardinen, så spørrende på meg og sa: ”gardin ” Jeg tenkte tilbake på undervisningen min. Undervisningsmateriellet var bildekort med enkle tegninger. I stedet for kortet med tegning av en banan, hentet jeg autentisk materiale: en reklameavis med bilde av en bananklase. Vi klipte og limte og skrev ord i boka. Men det var først da jeg kom med en banan at ansiktet til Ha åpnet seg i smil og forståelse. Bananens kjølighet, glatthet, linjer og form, smellet da vi åpnet den, smaken, som ikke var så søt og god som i hjemlandet, men allikevel var det helt klart: en banan!

 

Etter gardin- og bananopplevelsen begynte en ny tidsregning for meg som språk- og alfabetiseringslærer. Det ble et før og etter. Jeg skaffet meg en stor kurv og gikk på jakt hjemme: Er det noe her som inneholder ”b”? Som har ”b” først, sist eller inni ordet? Familie, venner og kolleger ble engasjert. Jeg satte opp lapper på personalrommet: ”Er det noen som har..?” Hver dag hadde jeg med noe. Jeg drasset og dro på ting, både til skolen og hjem igjen. Ikke bare egne deltakere, men også elever fra andre klasser var spente: ”Hva har du i dag, lærer?” Konkretene skapte en ny forventning og motivasjon, og ble etter hvert vårt mest verdifulle undervisningsmateriale.

 

Undervisningsopplegget beskrives i detalj i vedlegget..

Autor(en) der Ressource: 
Marit Urdal Larsgård
Datum der Veröffentlichung:
Dienstag, 20 Juni, 2017
Sprache des Dokuments
Art der Ressource: 
Studien und Berichte
Land:
Share on Facebook Share on Twitter Epale SoundCloud Share on LinkedIn